En spasertur rundt Cap Martin føltes omtrent som å være på månen. Bare med bedre vær.
Kappet ligger midt mellom Menton og Roquebrune, en gammel middelalderby som igjen er nabo med Monaco, men jeg hadde ikke vært der siden jeg var liten. Det går en pittoresk, smal gangvei langs havet rundt hele odden, som tar et par timer å runde. Alt er så vakkert at jeg måtte stoppe og ta bilder omtrent hvert andre minutt.
Det er mimosasesong i syd-Frankrike nå, og de vakre, gule blomstene er nesten overalt – iblandet matchende avarter. Palmer, sukkulenter og kaktuser også. Spesielt en forvokst, blekksprutliknende type som nesten ser kjøttetende ut. Skrekkblandet fryd og historisk dekadanse i rike monn.
Havbrus og dus til folket
Jevnt over er rivieraen pepret med luksuriøse villaer bak høye jernporter og piggete gjerder, men kystlinjen er et unntak. Her gjelder allemannsretten, og smale gangveier snor seg langs hele kysten. Cap Martin har flere små trappeveier som leder helt ned til de ville bølgene.
Med badetøy, ost og rødvin i snippsekken kan alle leke godseiere for en dag! Skjønt akkurat nå er det skarve 14 grader i havet, og jeg er dessverre ikke blant tøffingene som bader hele året.
Det mest fascinerende ved utflukten vår var likevel månelandskapet, som jeg var helt uforberedt på. Klippene har fått så mye juling av hav og sol gjennom årene at de har blitt helt porøse og fått en merkelig, askegrå farge. En eksotisk kontrast til Monte Carlos slicke storby-skyline i bakgrunnen.
I morgen vender jeg snuten hjem igjen. Til russerkulde, is og snø! Disse fire dagene har gått så fort samtidig som de er akkurat nok. Det blir lenge til jeg får se palmer og turkise brenninger igjen. Til gjengjeld venter gjensynet med de tre mennene i mitt liv. Hverdag, matpakker og snølykt i hagen. Det blir fint, det også.
