you-are-here-hustle-culture-eileen-pan-unsplash
KONTORET, PUSTEROMMET

The struggle is real: Mer indre bærekraft i 2023!

New year, new you? Neida, du trenger ikke å forandre deg, i hvert fall ikke for noen andre enn deg selv. Men du kan gjøre et valg om hva du vil ta med deg inn i det nye året – og ikke. 

Vi er omgitt av inflasjon, krig, stigende rente og matpriser. I julen føltes det nesten som å løpe mellom kuler å prøve å unngå influensa, omgangssyke og selveste c-ordet. Plutselig døde urovekkende mange venners slektninger på skremmende kort tid. Går det over hvis vi sitter stille, og ikke blunker?

De fleste av oss er oppvokst med oppfatningen om at motgang gjør oss sterkere og mer robuste. Men er det egentlig sånn? 

Det er sant at vi lærer mye av motgang, og utvikler en viss motstandskraft – resiliens– av det. Samtidig er det et vippepunkt der: For mye smerte, avvisning, sorg og traumer gjør oss skjøre, sårbare, og kan skape sår det tar år å lege.

Siden ingen av oss kan gå gjennom livet uten å oppleve smerte og lidelse, er det kanskje en slags trøst å tenke at den gjør oss sterkere?

Det føles godt, hvis vi har opplevd noe tøft, å bli sett for det vi har stått i. Å bli anerkjent for styrken vår. Men det er et tveegget sverd.

anja-stang-treehugger-treklemming-greenhouse
Foto: Joe Urritia

Overlevelse og mestringsfølelse

Da jeg ble skilt, sa flere venninner at de ikke ville ha overlevd det jeg hadde gått gjennom. Jeg vet at det kun var kjærlig ment, og ble merkelig stolt. Samtidig er det rart å se livet ditt utenfra på den måten; som noe andre ikke tror de ville ha holdt ut.

Sannheten er at de aller aller fleste av oss overlever, fordi vi må. Vi tåler mer enn vi tror. Og det blir nesten alltid bra til slutt.

Jeg husker at jeg på et punkt følte stor mestring over å takle noe så jævlig. Bring it on, liksom!

Mon tro om det er litt som å ta en skikkelig stor tatovering over tid, noe jeg åpenbart ikke har gjort, skjønt det er tross alt er noe du velger. Noe av det skumleste er når livet skjer, utenfor vår kontroll.

anja-stang-t-skjorte-jeans-speil-mirror-kapsel-garderobe-personlig-stil
Foto: Anja Olsen for Ecogaze

Det er så slitsomt, så kjedelig, å måtte være sterk når vi ikke føler oss sånn. Men når livet leker, klarer vi å sette stor nok pris på det da? Klarer vi å dyrke det på samme måte som kulturen vår dyrker motgang?

Let it go

Har du opplevd at sorg og smerte gjør deg hardere? At du, ved å bite tennene sammen, nærmest mentalt gror tykkere hud? Det har jeg. Men jeg tror at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å la det skje.

Jeg tror at veien til et lettere og lysere liv går i en annen retning – gjennom mykhet, sårbarhet og aksept.

Alle trenger vi en pause fra det tunge, dystre og seige som følger med vanskelige vendepunkt og dype daler. Den gylne middelveien er å ta små pauser – lommer av egenomsorg og ting som gir oss næring – uten å flykte.

Å gi slipp, litt som en mor i fødsel eller en surfer som blir slukt av en bølge. Å tørre å stole på at du tåler det. At du kommer til å flyte til overflaten, til slutt.

solnedgang-storoya-tyrifjorden-norsk-sommer
Foto: Anja Stang

Å brenne, på bærekraftig vis

I vesten har vi lenge glorifisert struggle som en del av vårt kapitalistiske og individualistiske ideal. Å «krumme nakken», «knokle» eller «kjøre på». Å være kronisk busy, pushe hardere, lytte til hodet (eller sjefen) fremfor hjertet. Drikke for mye kaffe, skippe lunsj. Legge oss for sent, for vi trenger jo egentid, utenom jobb og barn? Det siste har faktisk et ganske morsomt navn: Revenge bedtime procrastination!

Heldigvis innser stadig flere at dette er oppskriften på katastrofe, understreket av at folk faller som fluer.

Utbrenthet er en av våre største folkesykdommer. Det rammer så mange, og likevel er det fortsatt så skambelagt.

Derfor er det altfor få som snakker om det; i hvert fall før det er over og de nok en gang står stødig. Dette bidrar til at så mange føler at det er vår skyld når det glipper. Vi som ikke er sterke nok. Men å være sterk er å være et menneske, ikke en robot.

hustle-culture-toxic-do-more-carl-heyerdahl-unsplash
Gir dette budskapet deg motivasjon og energi? Ikke meg heller! Foto: Carl Heyerdahl

Dette er noen av mine ønsker og håp for 2023:

At vi forstår at vi kan hvile når vi trenger det, ikke når vi har «fortjent» det fordi vi har nådd et mål.

Vi klapper oss selv (og hverandre) på skulderen for det vi får til, fremfor å sparke oss selv (og hverandre) for det vi ikke rekker eller orker.

At vi innser at å sette grenser, både privat og på arbeidsplassen, ikke er å være slem. Det er snarere en måte å ta vare på oss selv og unngå å bli bitter, noe som også gavner alle rundt oss.

Vi omfavner mykhet, empati og intuisjon. Og at flere av landets og verdens ledere ser at indre bærekraft er et sentralt middel for å oppnå ytre bærekraft.

At vi ikke ‘setter vårt lys under en skjeppe’, men lar flammen leve. Lenge.

lys-flamme-la-ilden-leve-inner-sustainability-rebecca-peterson-hall-unsplash
Foto: Rebecca Peterson Hall

 

Relaterte saker

Close
Velkommen!