For en drøy uke siden, faktisk var det på lanseringen av Greater Than A, møtte jeg en bekjent fra motebransjen. Vi ble tilfeldigvis stående å snakke om begrepet «influencer», og hvordan det på mange måter har mistet sin betydning.
Før jeg rakk å fortelle at jeg som motsvar har funnet min egen vri med «greenfluencer», utbrøt han: ”Men du er jo activist!”
Han mente det som en kompliment (tror jeg, haha), og jeg ble overrasket men samtidig litt stolt. Samtidig fikk jeg umiddelbart en litt blandet smak i munnen. Og følte meg litt sånn:
Pelsmotstander med rød leppestift
Jeg har nemlig virkelig prøvd å være en, men uten å lenke meg fast til noe som helst. Som 16-åring på 90-tallet hadde jeg så mye å gi, så mye energi og pågangsmot: Jeg ville filme på pelsfarmer og dele ut løpesedler mot burhøns. Men jeg følte meg ikke helt tilpass i dyrevernorganisasjonen NOAH. Jeg skjønte tidlig at det var min egen feil:
På første møte troppet jeg opp i skinnjakke. Det hjalp ikke stort at den var kjøpt secondhand på Fretex, når de andre hutret i Converse midt på vinteren.
Jeg var altså ikke veganer, og hadde ingen planer om å bli det. På den tiden spiste jeg også kjøtt, noe jeg som «alle andre» trodde man var nødt til for ikke å få mangelsykdommer eller anemi. (Nå vet jeg heldigvis bedre.)
På neste møte styrte jeg, klok av skade, unna skinn, men gjorde en annen faux-pas, bokstavelig talt: Jeg hadde på meg en glamorøs kåpe med stor fuskpelskrage!
I dag må jeg le av naiviteten min, men den gangen skjønte jeg ikke problemet; jeg ville jo aldri gått med ekte pels? Problemet var derimot at ekte dyrevernere tok avstand fra estetikken, selve ideen om pels som noe attraktivt. Det hjalp heller ikke at kåpen var elegant i stilen og at jeg hadde på meg rød leppestift.
Vestkantkids og vafler på Blitz
Ingen sa noe, Gud skje lov. Jeg var så oppriktig, så usikker, så tenåring. Med det politiske og empatiske engasjementet på topp og selvtilliten på bånn.
Men det triste – og jeg klandrer ingen andre enn meg selv– er dette: Jeg ville så gjerne bidra, gjøre noe. Men følte ikke at jeg passet inn, og droppet ut.
Kunne Frederik Hauge slått gjennom i islenderen som bidro til å gjøre ham ikonisk på nittitallet, i dag? Neppe. Dagens aktivister kler seg i dress – eller i Prada.
Aktivisme og feminisme
Jeg snakker ikke om motebransjen her, men også politikken og matbransjen. Mannen min, som jobber med økologi, merket at han ble tatt på langt større alvor da han klippet det halvlange hippiehåret og byttet ut hoodien med blazer.
Det er ganske flaut, men jeg har aldri deltatt i 8. mars-tog før i fjor. Jeg har demonstrert for miljø og mot pels, men bare gått i én kvinnemarsj hittil. Kvinners rettigheter har alltid vært viktig for meg – jeg er jo en selv, duh. Men inntil for et par år siden var feminist liksom ikke et ord man assosierte seg med.
Inntil Sylvi Listhaug så tydelig demonstrerte de samme fordommene i beste sendetid på «Lindmo», og det ble så tydelig for meg at jeg er stolt av å være en. Ulrikke Falch eller Sylvi? Jeg trenger vel ikke å bekrefte hvilken side jeg velger, hver gang.
L’activiste, c’est chic?
Selv om jeg forlot NOAH som tenåring, sluttet jeg ikke å mene noe. Jeg fant min plass bak tastaturet isteden, fikk jevnlig trykke fanesakene mine på glanset papir. Og en gang, høyst ufrivillig, på forsiden av Dagbladet – hvor «TÅRENE RANT UNDER PELSSJOKKET»! Slik lærte jeg at for tabloidene vil alltid krigstypene være større enn nyansene. Men samtidig at pelssaken er større enn min egen forfengelighet.
Jeg vet ikke om det begynte med Beoyncé eller med Donald Trump. Eller kanskje Justin Trudeau, Canadas heartthrob av en statsminister?
I 2018 er det ikke bare «lov» å være feminist, for begge kjønn. Det har nesten blitt en selvfølge.
Aktivisme og feminisme må gjerne forbli en trend, og Karl Lagerfeld må gjerne ikle supermodellene slagord og ropert. Det spiller ingen rolle om dagens aktivister går i islender eller parkas, Prada eller Chanel. Og det spiller i hvert fall ingen rolle om de ser på seg selv som aktivister eller ei.
Så lenge vi står sammen og ikke gir opp håpet om å forandre verden, med handling eller ord.
