anja-stang-green-house-inger-marie-grini-telefon-skrekk
SOVEROMMET

Telefonskrekk i massekommunikasjonens tid

Hva skjedde egentlig med de lange telefonsamtalene? Er det bare meg, eller har vi alle fått kollektiv telefonskrekk? For et par år siden leste jeg en artikkel om at ingen ringer hverandre bare for å snakke lengre. Jeg kjente meg sånn igjen, og på et vis ble jeg lettet. For sånn har det blitt! Og jeg er ikke alene.

Hver gang jeg ringte bestemor, sa hun alltid «det var et sjeldent menneske!» Og selv om hun nærmest kvitret det (sånn var hun), kjente jeg hver gang på utilstrekkeligheten. Da hun døde i sommer, hele 95 år gammel, var det selvsagt det første jeg tenkte. At jeg skulle ringt oftere.

At hun ringte enda sjeldnere, spilte selvsagt ingen rolle. Hennes form for telefonskrekk skyldtes visstnok at oldefar var lege, og at hun som liten en gang svarte i hustelefonen da noe farlig hadde skjedd. Så hva er min unnskyldning?

Jeg skylder på smarttelefonen og samtidens delte diagnose: Telefonsyken.

anja-stang-green-house-inger-marie-grini-telefon-skrekk
Tatt på «fersken» med telefonen i hånda på opptak for Bonytt. Foto: Inger Marie Grini

For hvor avhengige har vi ikke blitt av telefonene våre? På et seminar ble alle bedt om å overrekke telefonen vår til sidemannen. Alle kjente på det pinlig sterke ubehaget; både over å legge sitt «liv» i den andres hånd og å ha ansvar for en fremmeds alt.

Bildene i denne saken ble tatt tilfeldig av flinke Inger Marie Grini på foto-opptak for Bonytt. Hadde det vært planlagt, ville jeg neppe hatt telefonen i hånden. Og derfor er det så avslørende: Den er jo nesten alltid der. Er din også?

Det mobile kontoret

Grunnene er selvsagt så mange og så vanlige at jeg neppe trenger å utdype. Jeg jobber ofte på farten, og en del av jobben er å oppdatere sosiale medier. Selv om jeg gang på gang må innse at en times scrolling på instagram verken er jobb eller gir en krone i kassa.

I blant får og sender jeg gode, «gammeldagse» tekstmeldinger, men i økende grad går det i DM’er på Instagram og Messenger. Stadig oftere sliter jeg med å finne igjen en mail – eller var det melding? Plattformene og trådene er for mange og lange.

Men kan du gjette hva jeg stadig sjeldnere bruker telefonen til? Å ringe med.

green-house-by-anja-stang-inger-marie-grini-telefon-vegring
Jeg prøver å virke kokett; egentlig sjekker jeg instagram. Foto: Inger Marie Grini

Vi som aldri ringer

I en overgangsperiode følte jeg meg kjip. Hvem vil være hun som aldri ringer, som knapt ringer tilbake? Det var de samme tålmodige sjelene – pappa, mamma, et par venninner– som fortsatte å ringe. Som ikke ga meg opp. Og telefonselgerne; de gir som kjent aldri opp.

Så begynte det å synke inn at det er flere av oss. Svært så mange, når jeg tenker over det. Stadig færre ringer meg også, og jeg antar det skyldes at de føler det på samme måte. Vi har telefonsyken, alle sammen. Noe har skjedd på samfunnsplan når mamma, som er 70, er helt oppdatert på livet mitt takket være insta story.

De gangene jeg først blir sittende å snakke skikkelig lenge – skravle, som vi pleide å kalle det– er det alltid hyggelig. For ikke misforstå; jeg liker å snakke. Litt for godt i blant. Jeg klarer bare ikke å sette av tid til en skikkelig telefonsamtale lengre. Det går så mye raskere å tekste, maile, sende en melding på instagram. Jeg skylder på at jeg foretrekker å møtes i «real life», noe som er sant, men hvor ofte gjør jeg dét?

Barn spiller naturlig nok en rolle oppi det hele. Det er ikke mye «voksentid» igjen etter legging, og da har luften ofte gått ut. I blant jobber jeg, i blant er Netflix litt for chill å henge med.

Jeg RINGER ikke, men telefonen er sjelden langt unna. Kanskje ligger den i hånden min, til og med. Som i en vugge.

Er det bare meg, eller kjenner du deg igjen?

Kommentarer (0)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Relaterte saker

Close
Velkommen!