Jeg ser deg. Jeg ser hjertet ditt som banker for barna, for familiene, for alle de uskyldige. Som knuser for menneskeligheten verden ser ut til å tape minutt for minutt. Samtidig som den, sakte men sikkert, våkner.
For ett år siden holdt jeg foredraget «La ilden leve!» på Fluktfestivalen, om sekundærtraumatisering og med verktøy for å forebygge utbrenthet i tider som tærer på sjel og sinn. Litteraturhuset var fylt til randen av mennesker som jobber med å hjelpe andre, med å kjempe for urettferdighet: Empater, hjelpearbeidere, miljø- og menneskerettighetsaktivister.
Jeg startet med å si at jeg trenger mine egne tips like mye som noen. Nervesystemet mitt var frynsete etter flere uker med angrep på Gaza. Så ba jeg de som er gode til å ta vare på seg selv om å rekke opp hånda. Jeg så én hånd. Han skyndte seg å legge til at han inntil nylig ikke var god på det i det hele tatt.
Da jeg ramset opp de vanligste symptomene på utbrenthet, lo flere oppgitt. Av gjenkjennelse.
Hodet over vannet
Nede på bunnen i det mørke havSitter en liten djevel og gråterOg vi synes alle synd på hamTil han begynner å leDa først ser vi alvoret i detEr det mørke skyer på himmelenSom kommer seilende med vindenOg solen skulle stått opp og varmet min kroppMen den har allerede gått nedGått ned i havet et stedOg hvordan føles det å være levendeJo takk du så lenge jeg flyterOg hvordan føles det å være svevendeJo takk du så lenge jeg holderOg hvordan føles det å være levendeJo takk du så lenge jegHolder hodet over vannet
En del av dere er gamle nok til å huske denne sangen av Morten Abel. Den føles plutselig så treffende og nærmest dystopisk. Slik denne tiden også føles.
Inntrykkene som etses inn på hornhinnene. Ordene som skrives inn i fremtidens historiebøker. Nå!
Selv om indre bærekraft er jobben min og jeg holdt et helt foredrag om AKKURAT dette i oktober, har jeg dessverre – som jeg forutså – ikke vært så god til å følge mine egne råd. Og det jeg innså ut fra de mange varmende tilbakemeldingene jeg fikk etterpå, er at dette er påminnelser vi alle trenger, igjen og igjen.
Du har antakelig hørt de fleste av rådene før, men altså: Gjentakelsen er halve poenget!
Så her kommer fem vennlige påminnelser om å ta vare på deg selv (ja, deg!) når det stormer som verst. Selv når sorgen ikke egentlig er din, og sinnet gjelder noen du aldri har møtt. Fordi empathic distress er høyst reelt, og det samme er privilege guilt.
Og fordi, som jeg skriver om her: Det ikke er oss og dem. Det er bare oss.
5 verktøy for å balansere nervesystemet
1. Naturen er den opprinnelige healeren
Her i Norge har vi heldigvis skogen, havet og fjellet så tilgjengelig. Naturen fikser ikke alt, men det meste føles LITT bedre etter en frisk tur, eventuelt med rolig musikk på øret.
På denne årstiden kan naturen også være en viktig påminnelse om at heller ikke naturen er like aktiv og produktiv året rundt.
2. Kanaliser sinnet ditt!
Hellig sinne kan være en kraftfull portal, med mindre vi vender det innover. Da blir det til frustrasjon eller bitterhet, og begge deler kan ta knekken på oss i lengden. Den beste måten er å kanalisere den kreative energien sinnet kan bringe med seg. Og somatisk bevegelse: Løp en tur, ta en time martial arts, dans til høy musikk i stua eller gå ut i skogen og skrik høyt.
Eller enda bedre: Bruk sinnet til å gjøre en forskjell: Møt opp på en demonstrasjon, og rop og syng med «likesinte» (fant jeg på et nytt ord nå?)! Gå på støttekonsert! Skriv en kronikk! Send brev til politikerne våre om at de må bruke makten sin! Min venn Jørgen har skrevet masse forslag du kan bruke – copy + paste!
3. Radikal hvile
Spesielt viktig etter punkt to. Meditasjon eller powernaps, Å bare gi deg selv en halvtime til å stirre ut i luften og la hodet roe seg. Å legge deg en time tidligere enn vanlig, eller stå opp en time senere (hvis du kan). Som jeg har skrevet om mange ganger gjennom årene, undervurderer vi behovet for søvn og restitusjon.
4. Begrens skjerm og some
Som kjent er det viktig å ta sunne pauser fra mobil, nettbrett og nyheter – også når ikke feeden fylles av døde barn. I disse dager er det derfor viktigere enn noensinne. Selv om det er viktig å være informert, viktig å vite, er det voldsom skyts (bokstavelig talt) for nervesystemene våre. Det er ekstra vanskelig å «logge av» når det føles som om hvert sekund teller for å stoppet grusomhetene. Dessverre er det ingen av oss som har makt til det, og som kjent kan ingen gjøre alt.
Både verden og dine nærmeste trenger deg vital, uthvilt og i en viss balanse. Ikke minst: DU trenger deg!
5. Omgi deg med gode folk
Helst få og nære mennesker som vil deg vel, og som du kan være deg selv sammen med. Dette gjelder også i størst mulig grad både i sosiale medier og nettavisene: Ikke gå til krig i kommentarfeltet!
Dropp diskusjoner med venner eller familie som er uenige eller har som mål å være «nøytrale» eller «rasjonelle». I hvert fall hvis du er langt mer personlig involvert enn dem! Du kan selvsagt gjøre unntak fra dette hvis du føler deg sterk nok og det er potensiale for at du kan lære dem noe som gjør at de skifter mening, men velg dine kamper. Å snakke sammen er derimot noe helt annet. For all del: Snakk om det! Få det ut!
Så, med den følelsen av fellesskap og ild i årene, kan vi gå ut og gjøre godt. Sammen. For verden trenger bankende hjerter nå.
Hvis din forening eller bedrift vil booke meg til å holde foredrag om dette temaet og dykke dypere i materien, så ta kontakt her. Ideelle organisasjoner får halv pris!
