Animation showing people taking pictures of their food in a restaurant while a slaughter truck drives by.
BARNEROMMET, PUSTEROMMET, STUEN

Skjermtidens tann

Å se hvor vi er på vei med skjermbruk og sosiale medier er som å se flere millioner bilulykker i sakte film. Hvor er bremsen?

I det siste har jeg lest mye om skjermbruk for barn, både privat og i skolen, og om hvordan den går utover læring og fokus i skolen. Det er så viktig, og likevel bare toppen av isfjellet.

Når jeg deler om dette på Facebook, svarer mange at de føler seg hjelpeløse og desperate. For hva er det egentlig vi driver med?

Jeg skal spole litt tilbake, til begynnelsen. Men når begynte det egentlig?

For meg begynte det nok da min eldste sønn fikk sin første mobiltelefon. Med en blanding av ømhet og gremmelse husker jeg hvor naive vi var, spesielt da han fikk se på TikTok som på den tiden hovedsakelig bestod av dans og humor. Han hadde ikke egen bruker, men derfor var det heller ikke noe særlig filter – appen visste jo ikke noe om ham.

På kort tid ble han supergod til å danse, og humorvideoene var stort sett søte og harmløse. Inntil noe forandret seg, slik sosiale medier jo er skapt til å gjøre. Plutselig var det challenges i alt fra hyperventilering til å tukle med sykkelbremser, og poster av typen «hvis du ikke liker og deler denne vil alle du er glad i dø» oversvømmet feeden hans. Siden han ikke turte å la være å like, ga algoritmen ham bare mer.

screen-time-light-addiction-niklas-hamann-unsplash
Foto: Niklas Hamann

Kan vi våkne nå?

Når jeg i blant ser livene våre litt utenfra, som på en film, får jeg litt sjokk. Jeg ser barn, ungdom og voksne som konstant ser ned på mobilen mens de går på fortauet, også når de krysser gaten. Leser i nyhetene om hun som falt ned fra en fjelltopp fordi hun bare måtte ta den sykeste selfien, og han som ble overkjørt av toget fordi han bokstavelig talt ikke så det komme.

Dette er ytterste konsekvens, og rammer de færreste. Men en daglig konsekvens for de fleste er denne: Vi går glipp av det som skjer rundt oss.

Vi ser heller på hva helt fremmede mennesker gjør, på den andre siden av kloden. Vi går glipp av våre egne liv.

Og det stopper ikke der: Vi sammenlikner oss også med dem. Med verdens kuleste, peneste, rikeste. Kanskje har de depresjoner eller spiseforstyrrelser, men det synes ikke. Tilsynelatende har de alt. Og barna våre vokser opp og tror at det er sånn det skal være. Sånn de skal være.

joshua-earle-times-square-screens-light-intense-unsplash
Er det omtrent sånn det ser ut inni skjermhodene våre? Foto: Joshua Earle

En mobil i hånden

Forleden tok jeg bussen i Oslo mens jeg hørte på en podcast med AirPods.

Da jeg la mobilen i lomma, uten et blikk eller ord, tok sidemannen det som et tegn på at jeg skulle av.

Han reiste seg til og med for å slippe meg frem, for det skjer jo nesten aldri at noen sitter på et offentlig transportmiddel uten å se ned i telefonen! Det er også ironisk at jeg fortsatt brukte den; den var bare ute av syne i noen minutter.

I 2018 lurte jeg på om hele verden hadde fått telefonskrekk, og artikkelen havnet i VG. Det er skummelt å tenke på hvor mye utviklingen har akselerert siden da.

Ti bøker på nattbordet

Jeg skulle ønske at barna mine elsket å lese. At hvor vi enn dro, internett eller ei, kunne jeg pakke med en bunke bøker og vite at de hadde alt de trengte. Har jeg sviktet som mor ved å ikke jobbe nok for å lære dem gleden ved å lese, eller er det nesten ingen barn som leser lengre?

Selv leser jeg også langt færre bøker enn før. Jeg bruker tid og energi på å rive meg løs fra scrollingen og begynne på boken som ligger klar rett ved siden av meg. Kanskje i dagevis, eller ukevis. Selv når boken vi snakker om handler om et tema som engasjerer meg sterkt. Som dette.

dopamine-nation-anna-lembke-avhengighet-skjerm
Denne boken er garantert både viktig og fantastisk! Jeg må bare klare å løsrive meg fra instagram for å finne det ut.

Endelig klarer jeg å åpne boken med det suggererende navnet Dopamine Nation.  «The increased numbers, variety, and potency of highly rewarding stimuli today is staggering,» skriver psykiater Anna Lembke. «The smartphone is the modern-day hypodermic needle, delivering digital dopamine 24/7 for a wired generation.» Au.

Boken handler om hvor sterke fellestrekk ulike former for avhengighet har, fra narkotika til mobilavhengighet, med «lykkehormonet» dopamin som drivstoff. Og hvordan vi kan finne balansen i «the age of indulgence». Ja takk!!

Selvregulering, kontroll og skam

Jeg har jobbet som journalist og tekstforfatter i 20 år, men det føles stadig vanskeligere å konsentrere seg om å skrive en hel artikkel enn før. De gangene jeg klarer det best, må jeg late som om jeg planter et virtuelt tre via appen Forest.

Jeg tar meg i å scrolle på instagram og svare på meldinger mens jeg ser en film eller serie. Selv er jeg singel, men phubbing – å avvise eller overse andre til fordel for mobiltelefonen – har blitt et moderne samlivsproblem.

«Svaret er 47 sekund, men kva er spørsmålet? Jo, det er: Kor lenge klarer ein heilt vanleg, vestleg kontorarbeidar i snitt å konsentrere seg?» Dette skriver forfatter Agnes Ravatn i Aftenposten, i kronikken «Den kollektive hjernetåka».

Det er en slags trøst; det er ikke bare meg. Samtidig er det ingen trøst i det hele tatt. Det er et globalt problem i full gallopp.

Siden grenseløs skjermbruk ofte forbindes med moral, er det så lett å skjule at vi selv mangler kontrollen vi tror alle andre har. Men jeg mistenker at de aller fleste av oss er i ferd med å la oss ta av dette skredet. La oss snakke om det!

jonathan-edward-durham-twitter-books-reading-screens

Konsentrasjonssvikten

En lærer på videregående forteller  på Facebook (the irony) at elevene hans knapt orker å lese en lengre artikkel eller se en dokumentar på 60 minutter. En dag de ser et talkshow på 38 minutter i klassen, observerer han dette:

«Etter 20 minutter begynner uroen å bli merkbar. En elev åpner og lukker matboksen. En annen lukker og drar opp borrelåsen på ladekabelen til pcen. Flere svinger fram og tilbake på stolen, en legger seg ned på pulten og stønner, 2 bryter tommelwrestling, og en begynner å spille sjakk.»

Noen av elevene har skjermtid på opptil 60 timer(!) per uke, og flere forteller at de har sett selvmord på direkten.

For meg som har en 9-åring og en 12-åring er det et skremmende frampek. De foretrekker allerede å scrolle gjennom 100 korte snutter fremfor filmkveld sammen, selv om jeg lokker med popkorn og saft.

kelly-sikkema-gutt-skjermtid-ipad-unsplash
Den må tidlig krøkes som moderne skjermtroll skal bli… Foto: Kelly Sikkema

Tikk takk, TikTok…

Spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi på Akershus Universitetssykehus, Erling W. Rognli, etterspør offentlig regulering av sosiale medier.

– Vi regulerer produkter som gambling, alkohol og tobakk selv om mange har glede av dem, skriver han i en kronikk i Aftenposten. – Vi gjør det fordi disse også er til skade for mange, og fordi erfaring har vist oss at å overlate reguleringen til enkeltmennesket fører til en urettferdig fordeling av ulemper.

Sosial sammenlikning står sentralt også her: Samme hvor mye skjermtid et barn har, vil det alltid være noen som har mer. Tiden de tilbringer foran skjermen er én ting; en annen er hvor mye tid som går med til å prøve å smugkikke eller spørre hvor lenge det er igjen til de kan se, eller game.

Det er en tøff kamp, men jeg vil ikke gi opp. Jeg kan ikke med åpne øyne la barna mine gli inn i metaverset.

Jeg har ikke en liste klar med tips denne gangen. Jeg har ingen fasit på denne floken. Men jeg vet at vi er mange, og at første skritt alltid er å innrømme at vi har et problem. Og prøve å trekke oss baklengs ut av dopamin-paralysen.

Da håper jeg vi kan klare det. Sammen.

 

Relaterte saker

Close
Velkommen!