silvia-hennel-brasil-skogbranner-miljoaktivist-

Miljøaktivisten Silvia Hennel koordinerer et frivillig nettverk som bekjemper påtente branner i Chapada dos Veadeiros i Brasil.

– Folk må forstå at om vi ikke beskytter cerradoen betyr det slutten på regnskogen. Under dette landskapet er store deler av vannforsyningen til Amazonas lagret.

Tekst og foto: Karen Gjermundrød

Tårene triller på den 43 år gamle kvinnen der hun står midt i et grått og røykfylt landskap. Det er vanskelig å puste. Ingen lyd av verken insekter eller fuglesang. Hun har akkurat sett to desperate araer bli tatt av flammene i nasjonalparken Chapada dos Veadeiros i Brasil.

– Det var en fryktelig opplevelse. Sorgen jeg følte som vitne til ødeleggelse av natur og dyreliv i 2017 var ubeskrivelig, forteller Silvia Hennel beveget.

I dag koordinerer hun et betydningsfullt nettverk som bekjemper branner i savannene nordøst for Brasília. – Jeg har aldri følt meg hjemme i São Paulo. Der lever man veldig frakoblet naturen, forteller miljøaktivisten:

Så lenge jeg kan huske har jeg reist vekk fra byen når jeg har hatt mulighet. I naturen får jeg puste.

De første årene av barndommen tilbragte hun i Amazonas. Der levde hun i frihet og tett kontakt med naturen og morens slekt, før familien flyttet til et overklasseliv i Sao Paulo da hun var 7 år.

Silvia drømte om å bli veterinær, men hun endte opp med å studere juss. – Jeg er god til å kommunisere og argumentere, så slik sett var det ikke dumt. Men på slutten av studiene ble jeg deprimert, fordi jeg rett og slett ikke ville bruke livet mitt og loven på å lyve og løse problemer for andre, forteller hun.

Så snart jussen var fullført, tok hun et kurs i japansk blomsterkunst og jobbet med det i 10 år. I dag jobber hun som klesstylist i Chapada dos Veadeiros.

Alto Paraiso

– Jeg har alltid hatt lyst å bo her i Alto Paraiso, allerede fra første gangen jeg kom hit som 22-åring. Da faren til datteren min døde i en motorsykkelulykke, tenkte jeg at nok er nok. Det ble klart for meg at jeg ikke kunne leve et sted der jeg ikke følte meg hjemme.

Hun tok med seg den da åtte år gamle datteren og den to år gamle sønnen sin, og flyttet dit for godt.

Det var dette jeg ville for dem. At de skulle vokse opp i nærhet til naturen, langt fra overforbruk og forurensning.

Hennel deltar under den årlige festivalen i den multietniske landsbyen i Chapada. Der er målet å fremme utveksling og forene brasilianske stammer og urfolk til å styrke hverandre og felles kamper i løpet av en syv dager lang festival med sang, dans, gastronomi, kroppsmaling og prosasirkler.

Alto Paraiso er et tettsted i Chapada dos Veadeiros, en nasjonalpark i delstaten Goiás, som ble opprettet i 1961 av president Kubitscheck for å beskytte cerradoen. Nasjonalparken har stått på verdensarvlista til Unesco siden 2001.

Her er det tykk og frodig natur så langt øyet kan se. Energien er god; nasjonalparken ligger på verdens største krystallseng. Den rommer 700 fossefall med vann så rent at du kan drikke det. Mange av menneskene her lever i tråd med økologiske, zoologiske eller permakulturelle prinsipper.

Stedet er kjent som et viktig sted for åndelig arbeid, helbredelse og naturlige terapiformer. – Jeg har lenge vært begeistret for hellige medisiner, noe som har ført meg nærmere urfolk, som jeg ærer, hjelper og forsvarer.

Med hjerte for urbefolkningen

At det lå latent for Silvia å forsvare naturen og urbefolkning er kanskje ikke så rart med tanke på forfedrene fra Amazonas. Men det var hellige medisiner som tydeliggjorde det og som åpnet hjertet og sinnet hennes.

De to-tre første årene i Alto Paraiso tok hun seg av seg barna. Og det ble samtidig klart for henne at hun ville gjøre det hun kunne for å støtte urbefolkningen i Sør-Amerika.

Jeg har alltid elsket klærne og kunsten deres. I mitt første møte med Andesfjellene og urbefolkningen der, forelsket jeg meg fullstendig i deres håndverk og fargebruk.

I dag designer hun eksklusive gypset-klær med indiansk touch og driver en klesbutikk i Alto Paraiso.

silvia-hennel-venn-aktivist-brasil-green-house

Silvia sammen med sin venn Ninawa, en av lederne av Huni Kui-folket. Foto: Privat

– Klærne jeg designer er inspirert av visjonene i drømmene mine, og materialiserer seg med stoffene jeg har kjøpt inn fra indianerstammer og urbefolkningen i Andesfjellene og i verden. Dette har blitt mitt levebrød, noe som gir meg mye kjærlighet og glede, forteller Silvia.

Kjøttproduksjon setter fyr på Brasil

Alt er ikke bare idyll i paradiset. Hvert år spiser agrobusiness og soyaproduksjon seg innpå store arealer av den brasilianske cerradoen – den tropiske savannen med et svært rikt og variert plante- og dyreliv som dekker store deler av det indre Brasil.

– Det som skjer når de driver jordbruk her er at de utnytter grunnvannet, noe som fører til uttørking av jorda.

I et stadig varmere klima settes det fyr på beite i tørre perioder. Med vinden kan brannene ende opp med å bli gigantiske.

– Da jeg flyttet hit spiste jeg fortsatt kjøtt. Men når jeg forstod dynamikken og det gikk opp for meg at naturen raseres på grunn av utvidelse av soyaproduksjonen som eksisterer på grunn av kjøttindustrien, var det ikke forsvarlig lenger. Det blir en ideologi. Jeg savner å kunne spise kjøtt, men jeg kan ikke leve med å være en hykler, understreker Silvia.

Under de voldsomme brannene i 2017 opprettet Silvia og flere andre en WhatsApp-gruppe for å hjelpe venner og landeiere med brannslukning.

I 2017 ble det klart at brannstiftelsene var kriminelle og påsatt av bønder som var misfornøyde med å ha «mistet» areal til nasjonalparken.

I 2017 ble Rede contra fogo etablert. Et nettverk som skulle jobbe sammen for å bekjempe brannene. Det ble 40 dager med intense kamper dette året. Silvia stod midt oppi det og sverget på at hun aldri ville oppleve dette igjen.

Hun koordinerer nettverket, som hun driver sammen med flere andre frivillige «krigere» som hun kaller det, noe som inspirerer og gir håp.

– Det som er viktig for oss å få fram, er at cerradoen fungerer som vuggen til alt vannet. Hvis vi ikke tar vare på den vil alt undergrunnsvannet som forsyner regnskogen også tørke ut. Cerradoen trenger like mye oppmerksomhet som Amazonas da det er minst like viktig at den beskyttes! Folk trenger å vite dette, sier Silvia Hennel engasjert.

Hennes kjepphest er at folk må forstå denne mekanismen.

silvia-hennel-woman-fireplace-peis-brasil-stue-interior

– Jeg ser på indianerne som naturens voktere. De vet hvordan de skal forvalte den, understreker Silvia Hennel.

Ikke risikofritt

Med etableringen og organiseringen av Rede contra fogo viser det seg at juss-studiene skal komme til nytte. Det er ikke risikofritt. Hun har opplevd å få huset sitt invadert og ransaket. – Jo mer profesjonell organisasjonen har blitt, jo mer engstelige er vi for sabotasje. Moren min sier ofte til meg at hun er redd for min og barnas sikkerhet.

I Alter do Chão, Amazonas, ble frivillige hjelpearbeidere arrestert og beskyldt for å ha stiftet branner for å motta økonomisk støtte til organisasjonen sin. – Dette er rene løgner fra regjeringen. Alt er politikk, påpeker Hennel.

Sammen med Instituto Indígena Huni Kuin Yube, Instituto Sócio Cultural Huni Kuin, og hennes gode venn med-aktivist Lea T, en verdenskjent brasiliansk transkjønnet fashionmodell, har Silvia Hennel kontaktet flere innflytelsesrike personer og mottatt økonomisk støtte til organisasjonen.

– Dette har ført til at vi i dag er bedre forberedt og utrustet enn tidligere. Flere frivillige brigader er trent opp og klare om det skulle ta fyr og alltid til disposisjon for nasjonalparken. Brigademedlemmene slokker ikke lenger ild i havaianas, forklarer hun.

Rede contra fogo har nylig sendt av gårde utstyr og bistand til indianerstammer i retning Tocantins og Amazonas, der målet er å trene opp flere innfødte indianske brigadister.

Under brannene sover Silvia med radioen på ene øret og telefonen i andre hånden, klar til å hjelpe og administrere det frivillige slukningsarbeidet.

– Å lede dette arbeidet gir meg grunn til å leve! Jeg har et helt lag med fantastiske folk med meg og alle deler vi kjærligheten til Brasil og til våre barn og barnebarn, smiler hun engasjert.

silvia-hennel-brasil-cerrado-green-house

– Mange tror at cerradoen bare er et tørt landskap. Her lagres den største konsentrasjonen av rent vann i verden, som igjen forsyner lungen som kloden vår er så avhengig av. Respekterer vi ikke cerradoen betyr det slutten på Amazonas, sier Silvia.

Fakta om cerradoen

  •  Cerradoen er en tropisk savanne i Sør-Amerika, og mesteparten ligger i det indre av Brasil.
  • Cerradoen er et biom med et areal på 1 916 900 km², som dekker deler av delstatene Goiás, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul og Tocantins.
  • Cerradoen er karakterisert med et variert plante- og dyreliv. Store mengder forskning har bevist at cerradoen er den mest frodige av alle tropiske savanner, og hjem til en rekke endemiske arter, blant annet 14 av områdets 200 pattedyr, 10 000 plantearter og 10 fuglearter.
  • Den har et skiftende lappeteppe av habitater, med den savannelignende cerradoen selv på godt drenerte områder beliggende mellom galleriskog som vokser langs elveleier. Mellom cerradoen og galleriskogen er et område med vegetasjon, kjent som fuktig campo, med tydelige grenser i oppover- og nedoverbakke hvor treveksten er begrenset på grunn av periodiske variasjoner i grunnvannsnivået.
  • Nasjonalparken Chapada dos Veadeiros er opprettet for å bevare deler av Cerradoen.

Kilde: Wikipedia

***

Karen Gjermundrød er frilansjournalist, fotograf og bidragsyter til GreenHouse.eco. Hun brenner for bærekraft, gjenbruk og sunne, grønne hjem og arkitektur. Hun har blant annet skrevet om arkitektoniske gjenbruksperler i Green House. Se mer av Karens arbeid på Vivaz.no.