God karma er ikke noe å kimse av. Spesielt når vi snakker mimosa.
I går akte vi i Blåveisbakken, vår lokale akebakke på Nesodden. Det var perfekt puddersnø og strålende sol, og pappa var på besøk. Han bare satte utfor bakken på sin medbrakte snowracer, og tok til og med trippelhoppet! Nevnte jeg at han fyller 70 neste år?
Etterpå spiste vi fastelavnsboller, som er noe av det aller beste jeg vet. Morten hadde bakt; gjærbakst er liksom hans domene. Men i dag er det andre boller – det vil si ingen, bare regn og tåke. Men i takt med at snøen forsvinner (jeg satser på at vi får minst én runde til), er det vel lov å drømme litt om vår? Og dermed drømmer jeg meg tilbake til de fire dagene da jeg nylig «tjuvstartet» våren i Menton.
Den siste dagen var det yr i lufta, og mamma og jeg gikk en lang tur. Vi fulgte veien langs fjellet, og der var det jo en helt greit utsikt over gamlebyen:
Sharing is caring
Mimosasesongen var i full blomst, og vi gikk forbi en eiendom der beboerne hadde lagt masse mimosagreiner på steingjerdet med skiltet «pour vous» – til dere. Det lå også en papirlapp der, med utflytende blekk, men budskapet var tydelig: De var til oss, det stod jo det. Så vi tok dem på ordet.
Slik fikk jeg favnen full av vår, bare fordi noen hadde så mye at de tenkte på andre. På oss, uten å vite om oss.
Med fare for å bli litt sticky, er det sånt vi alle burde gjøre mer av. Hver dag. For det er jo sant at å dele er å bry seg. Bare tenk på hvor flinke vi har blitt til det i senere år! Også nordmenn, selv om vi er kjent for å være så rike og kalde. Vi deler leiligheter, biler og nå også klær (mer om det snart!). Vi deler mat og vi deler blomster.
Nylig fikk jeg varme smaksprøver på flapjacks på Nesoddbåten, servert på stålfat av den smørblide kioskdamen. Det var den fineste starten på dagen, selv om det var et slags reklamestunt. Nesodden er forresten det eneste stedet jeg har opplevd at en vilt fremmed dame tilbyr seg å helle over vann fra flasken sin til min en varm sommerdag, før vi skulle ta fatt på de seige bakkene hjemover.
Kanskje det skjer overalt, hele tiden. Gjør det det? (You tell me!) Vi er jo bare mennesker, og i våre busy, opptatte liv skal det egentlig så lite til for å glede oss.
Kommentarer (0)