I sommer realiserte mannen min sin ultimate barndomsdrøm: Han bygget en skaterampe i hagen.Jeg har aldri sett ham i så ydmykt innsalgsmodus før. Den ville tross alt kreve litt plass i hagen vår, så han startet med et vinnende argument: Oppbevaringsboder på begge sider! Noe som jo var et godt poeng.
Han trengte faktisk ikke prøve så hardt for å overtale meg. Jeg har alltid vært fascinert av brettsport, ikke minst surfing, og likte naturlig nok tanken på å få to skatekids.
Bortsett fra coolnessen som følger brettfolk, har disse aktivitetene til felles at de gjerne foregår i krevende terreng, og at elementer som fjell og hav krever en viss respekt.
Bak fasaden er skatere, surfere og snowboardere gjerne milde, vennligsinnede typer som vet at alt henger sammen.
Kortreist og mindful trening
Bortsett fra to lange metallstenger i stål, er hele rampen laget av tre. Reisverket liknet litt på et dinosaurskjelett da det var under konstruksjon, og det var gøy å se byggesettet fra Betongpark sakte men sikkert forvandle seg til en miniramp. De myke finérplatene i bjerk måtte bøyes til perfekte buer, med meg og gutta som vekt.
Noe av det jeg har forstått av Mortens iver etter å skate, på det 30. året, er at det handler om et nærmest meditativt fokus. Mindfulness, med andre ord. Hvis du trekker deg, tryner du. Skating krever total konsentrasjon, er genial balansetrening og gir en fantastisk mestringsfølelse når det sitter.
Ikke minst har rampen vår, som nå er pudderrosa (gjett hvem som valgte nyansen Dusty Pink!), blitt det sosiale samlingspunktet for nabobarna – og foreldrene. I sommerhalvåret, vel og merke.
Nå står den der og ser litt blek ut i påvente av en lang, mørk vinter. Men den passer godt på barnesykler og hageredskaper, og venter på nye bruksområder: Med mer snø kan den bli akebakke, halfpipe eller skihopp, alt ettersom. Og til sommeren skal jeg teste ut enda en funksjon: Nesoddens største solseng! Hvis altså strømmen av nabolagets skatekids stopper opp lenge nok.
Kommentarer (2)