Kriger og kriser er den ultimate testen på hvem vi er. Går vi selv til krig mot hverandre, mentalt og emosjonelt? Eller klarer vi – selv når det nærmest føles umulig – å velge kjærlighet?
Jeg gråt da jeg våknet i dag. Alt føles så tungt. Det hjalp litt at Chilli kom løpende og slikket bort tårene mine, men klumpen i halsen og magen slapp ikke taket. Hva kan jeg si? Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg skrive som betyr noe som helst?
Hjertet mitt blør for alle de uskyldige ofrene, og jeg føler meg så hjelpeløs mens dødstallene bare stiger og så mange barn blir rammet. På bare 11 dager er over 1000 barn drept av Israel i Gaza!
Det er så hjerteskjærende, så uvirkelig, og det finnes ikke et ord som beskriver det som er i ferd med å skje bedre enn dette: Folkemord. Mens verden ser på.
Det knuser hjertet mitt at jeg ikke kan gjøre noe for å stoppe det, og at de som har makt til det ikke bruker den.
Det er både naivt og historieløst å tro at det hele startet forrige lørdag. Dette er en betent konflikt som har pågått i 75 år, og jeg skriver mer om det her.
Hva vold, drap og krig gjør med oss
Jeg har opplevd det et utall ganger, og som empater er vi alle i samme båt: Brutale hendelser i verden kan sette oss helt ut. Vi «dommedagsscroller» og lar oss suge inn i grusomme detaljer som får hodet til å spinne, hjertet til å verke og magen til å vrenge seg. Vi føler oss så ubetydelige, så hjelpeløse.
Vi må aldri bli numne for andres lidelse, eller la oss forføre av de mediemanipulerte historiefortellingene om «oss mot dem».
Vi må aldri glemme huske at alle liv er like mye verdt, og at alle har rett til å bo et sted der de er trygge. Spesielt de mest sårbare blant oss; barna.
Samtidig gjør vi ikke verden noen tjeneste ved å la oss sette helt ut av spill, og gå til verbal krig i kommentarfeltene. Den fellen har jeg gått i så mange ganger gjennom årene, når min indre aktivist og «kriger» (som definitivt finnes der inne!) vekkes til live.
Det hjelper ikke dem som lider at vi også lider. Men hva hjelper egentlig?
At vi viser at vi ser deres smerte, at vi deler viktig og riktig informasjon, og at vi donerer til hjelpeorganisasjoner som er fysisk til stede. Palestinakomiteen anbefaler Norwac (Vipps 126863) og Leger Uten Grenser (2177).
Kan vi velge kjærlighet og enhet?
Å snakke om indre arbeid som meditasjon og bønn i denne sammenhengen kan lett avfeies som overfladisk «peace and love»-preik. For noen år siden ville jeg nok tenkt det samme. Nå mener jeg at det er alt annet. For nettopp fred og kjærlighet er da to av verdens aller viktigste verdier?
Meditasjon roer ned nervesystemet og lar oss komme i kontakt med både hjertet og kjernen vår. Den minner oss på hvem vi er, og at det aldri er feil å lytte til vår indre stemme.
Jeg tror virkelig at det hadde vært mindre krig og konflikt i verden hvis flere hadde meditert jevnlig, og styrt etter hjertet fremfor egoet som så lett blir matet av kriser og drama, krig og død.
Jeg tror vi ville sett færre overgrep hvis flere hadde blitt kjent med skyggene sine, og holdt dem kjærlig i tømme fremfor å la dem overta livet deres ved å frykte, fornekte og rømme fra dem. Og i verste fall la dem dominere livene deres.
Empati, sårbarhet og sensitivitet er egenskaper som verden trenger mer av. Mer enn alt nå trenger den vår menneskelighet. At vi viser den, bevarer den og – ikke minst: Ser den i hverandre.
Det er også viktig å ta vare på oss selv. Så vi kan brenne for det vi tror på, og for å hjelpe. Uten å brenne ut.
Jeg skal holde foredrag om nettopp dette temaet på Fluktfestivalen på FN-dagen tirsdag 24. oktober. Det er på Litteraturhuset, gratis og åpent for alle.
Her kan du se hele programmet og melde deg på. Jeg håper vi sees!
