Kjære mamma! Gratulerer med morsdagen. For første gang feirer vi den sammen hos deg i Menton i syd-Frankrike.
Jeg huskere en barndom med masse kos, kjærlighet og varme. Jeg husker det lange, glatte syttitallshåret som gled ned over ansiktet mitt da du klemte meg god natt.
Jeg var visst et veldig energisk barn, som mine egne: En liten sprettball som kveilet seg rundt møblene når jeg var nødt til å sitte. Jeg er så glad for at du skrev ned ting jeg sa som liten. «Alt er moro for meg; alt kan jeg klare!» Det gjør meg glad å tenke på, at jeg virkelig følte det sånn. Så mye mestring og mulighet!
Jeg tror også det sier mye om hvordan jeg ble oppdratt: Til å tro på meg selv.
Mange barn er sånn: Alt er mulig for dem. Når slutter vi å tro det, og hvorfor? Selv ble du dessverre ikke oppdratt sånn. For deg ble det kreative potensialet, som for meg var en heldig kombinasjon av arv og miljø, et press på å nå opp til kunstnerforeldrenes standard. En følelse av å ikke være nok.
Likevel har du fått til så mye, og jeg ble så glad for å høre deg si nylig: «Jeg har realisert alle drømmene mine.» Du ble forfatter, fotograf og interiørarkitekt, gikk frilans da du var over 50 og oppfylte drømmen om et hus i din barndoms by på den franske riviera. Du er mitt største forbilde.
Det er jo på en måte en annen versjon av fire år unge meg: Du viste at så mye er moro for deg, og klarte alt du ville. Og enda har du så mange gode år igjen, med så mange muligheter.
Om å være en mamma
Da jeg selv ble mamma for snart 10 år siden, så jeg alt med nye øyne. Jeg tror ingen helt skjønner hvor mye foreldrene våre gjør og gir før vi selv blir foreldre. Vi bærer barna i magene våre, vi føder, ammer, bysser, våker, klemmer, mater, trøster og nærer. Gjennom bekymringer, sykdom, trassanfall. Gjennom barnehagestart og skolestart.
«I familien vår feirer vi ikke mors- og farsdag», husker jeg pappa pleide å si. Hvorfor gjorde vi ikke det? Fordi det var et kommersielt påfunn, antakelig. Dermed tenkte ikke jeg over at det var en dag som burde feires, inntil jeg selv fikk barn. Plutselig ble morsdagen en av de viktigste merkedagene! Farsdag er fint og viktig, det også, men spør du meg er morsdagen viktigst.
Vi har tross alt ruget frem de små kroppene, blandet blod og hjerteslag med dem, gitt dem mat fra kroppene våre.
Hvorfor i all verden feiret vi ikke morsdagen? Vel, bedre sent enn aldri, og nå skal jeg ta deg med ut og spise en deilig søndagslunsj her i Menton. Det blir en gave til meg selv også, siden barna mine er langt unna i dag.
Takk for alt du har gitt meg og gjort for meg, mamma. For all kjærligheten, som du også gir til barnebarna dine. Og for at du fikk meg til å føle dette, som jeg skal gjøre alt jeg kan for å videreføre til dem: Alt er moro for meg, alt kan jeg klare!
Kommentarer (2)