anja-stang-greenhouse-eco-blaabaerstien-nesodden-love

Tenker du også på 2020 som året som forsvant? Som gikk så fort, men samtidig føltes så langt?

Tekst: Anja Stang Foto: Anja Olsen, Anja Stang og Karen Gjermundrød

Det er så mye å si om dette året. Verdens sprøeste år som ingen av oss vil glemme. Noensinne.

I mitt liv ville 2020 uansett gått inn i historien som et helt spesielt et: Året da jeg ble separert og måtte flytte fra drømmehjemmet. Det store, gule huset på pynten med panoramautsikt over innseilingen til Oslo og innover fjellene, bak byen.

Byen jeg ble født i, som jeg elsker, men likevel ikke har savnet å bo i siden jeg og flokken min hoppet på Nesoddbåten uten å se oss tilbake for fem og et halvt år siden.

Frykten for å miste, for at min skreddersydde «lykkepakke» skulle gå opp i grus. Frykten som viste seg å være verre enn det var da det faktisk skjedde.

glennon-doyle-quote-pain-courage-you-can-do-hard-things

Så: Erkjennelsen av at det er mulig å finne et nytt drømmehjem. Å lage en ny lykkepakke. Å være en litt mindre symmetrisk familie, men like fullt en familie.

For å si det med kule Christine and the Queens i en av årets gjennomgangslåter for min del: But I’m actually good / Can’t help it if we’re tilted.

Kanskje dét faktisk er det beste bildet på 2020? Et år på skeive. Ikke opp ned som alle, jeg også, snakker om? Ute av sync, ute av balanse, ja visst. Men ikke så mye at det ikke går an å rette det opp igjen. Det skal vi nemlig gjøre, neste år.

Som wabisabi: Koppen som knuser, men lar seg lime sammen igjen. Med gull. Den nye er annerledes, men like vakker. Like fylt av kjærlighet. Og like verdifull – minst.

be-strong-i-whispered-to-my-coffee-kaffe-anja-stang

Solsnu og blanke ark

I går snudde sola, og etter ukevis med regn, tåke og atter regn fikk vi et glimt av den. En viktig påminnelse: «Jeg har ikke forlatt dere.» For været de siste ukene har lagt en klam jernhånd over julestemningen og minnet litt for mye om det dystopiske fremtidsscenariet i Maja Lundes «Przewalskis Hest».

Ikke siden 1900 har vi hatt en varmere november i Norge, og i Oslo har det ikke regnet så mye siden 1970. Mangelen på lys gjør oss øre og smårare, men budskapet er klart og tydelig. Desember er ennå ikke over, men det ligger an til å bli en grå jul. Heldigvis med mulighet for sol på julaften: «Hang in there. Hilsen sola.»

vinter-2020-jul-frost-rim-nesodden-greenhouse

Var 2020 året da vi endelig innså hva som virkelig betyr noe?

Tid, egenomsorg, medmenneskelighet, kjærlighet. For hva har vi egentlig savnet? Bortsett fra økonomisk trygghet og å kunne klemme de vi er glade i, da…

Selv universet føler etterdønningene av dette året. Eller var det omvendt?

På samme måte som nymåne og fullmåne er tid for å manifestere og gi slipp, representerer et nytt år en helt ny begynnelse. Vintersolverv er årets aller mørkeste dag, men det handler ikke om mørke: Det handler om lyset som vender tilbake. Og slutten på et år, eller en æra, handler først og fremst om en ny begynnelse.

anja-olsen-ecogaze-anja-stang-jul-portrett

Så hornene passer! Foto: Anja Olsen for Ecogaze

The age of Aquarius

Noe annet skjedde også i går: Saturn og Jupiter passerte hverandre så nært at de dannet én gigantisk (jule)stjerne på himmelen, for første gang siden 1623.

Når begge planetene står i vannmannens tegn i mesteparten av 2021, skal det bety at samarbeid, fellesskap, bærekraft, nyskapning og teknologi står i sentrum. Høres ikke det bra ut? Spesielt interesserte kan lese mer her.

La oss velge oss disse verdiene neste år, astro eller ei. Takk for det gamle; det rareste og tyngste året av dem alle.

Takk for støtten, heiaropene og klemmene – de virtuelle og de fysiske.

La oss omfavne alt det nye sammen. Vi trenger det nå. God jul, kjære venner, enten den blir grønn, grå eller hvit. Og godt nytt år!

PS: Jeg og GreenHouse tar juleferie frem til 4. januar, men det ligger 440 artikler her inne som bare venter på å bli lest. Så kom på besøk, da vel, og føl deg som hjemme.  

greenhouse-eco-anja-stang-morna-2020-pandemi-letting-go-love