Selv klimaaktivister og klimaskeptikere har noe felles. Vi deler en av de mest universelle følelsene av alle: Frykten.
Rett før pandemien traff oss som en meteor for et år siden, kom jeg i snakk med en gammel, arabisk mann på en bussholdeplass i Oslo. Vi så begge over på et eldre par som holdt hverandre i hendene. – Han er redd for å miste kona si, sa mannen til meg. – Eller kanskje han bare er glad i henne?, svarte jeg. Før jeg la til, uten å tenke: – Eller er det å være glad i noen egentlig en frykt for å miste dem?
En semifilosofisk samtale om frykt, forskjeller og likheter fulgte. Om at det gjerne er frykt som gir næring til rasisme, terrorisme, krigføring. Om at vi alle tror på den samme guden, vi bare kaller hen forskjellige navn. Da vi gikk på bussen, sa han med et strålende smil (dette var før maskenes tidsalder): «Vi hadde en avtale om å møtes her i dag og snakke. Det var meningen.»
Det var fint. Og det fikk meg til å tenke.
FOMO vs JOMO
Så mange av oss styres av frykt i livene vår. Ta FOMO; fear of missing out. Det er en grunn til at motvekten JOMO – joy of missing out – aldri ble like stor, verken følelsen eller hashtaggen.
Frykt er en av de primære menneskelige følelsene, fordi den har en funksjon: Den holder oss i live.
Evolusjonsmessig, hvis vi ikke følte frykt og redsel, ville vi ikke ha vart særlig lenge. Frykten beskytter oss mot farer, og forteller oss når vi bør kjempe, trekke oss tilbake – eller løpe for livet.
Hva som gjør at vi føler frykt, varierer derimot sterkt, og her snakker vi ikke lengre primærbehov. De færreste av oss, i hvert fall her i det stort sett trygge Vesten, trenger å bekymre oss for å ikke ha nok mat, for å dø i krig eller for å bli skutt. Så i mangel på primære redsler som holder selvoppholdelsesdriften vår i live, overfører vi frykten til andre ting: Frykt for å få sparken. For å feile. For å miste ansikt. For å ikke ha rett. Eller en del hakk høyere opp på skalaen, som plutselig har kommet litt for tett på: Frykten for å få en dødelig sykdom.
I den globale bestselgeren «The power of now”, skriver Eckhart Tolle at grunnen til at vi sliter med å være til stede i øyeblikket, er at fortiden er en viktig del av egoet vårt. Evnen til å se bakover er et bevis på at vi eksisterer og har satt et avtrykk på verden. Evnen til å se fremover er knyttet til håpet om fortsatt overlevelse. Kan vi planlegge, styrker det oddsene for at vi kommer til å leve i fremtiden også.
Samtidig er det eneste vi har egentlig én ting: Dette øyeblikket. Så lett og så vanskelig.
Frykt, angst og håp
Selv er jeg redd for mange ting. De siste par årene har jeg stiftet nærmere bekjentskap med min egen frykt enn jeg liker, og jeg jobber hardt med å ikke la den ta overhånd.
Derfor insisterer jeg på å ikke minste håpet, selv om Greta Thunberg ikke er enig. For håpet er fryktens motgift.
Det betyr ikke at jeg ikke også føler frykt for å miste livsgrunnlaget vårt. For at livet skal bli som i katastrofefilmer og dystopiske serier. Jeg vet at den frykten blir stadig mer universell, og at stadig flere føler den. Fordi den samtidig er stadig mer reell.
For noen tipper det over til klimaangst. Det blir altoppslukende, og kan i verste fall hindre dem i å fungere. Det var slik det hele begynte for Greta, det som likevel fikk henne til å handle: Til å starte den aller første skolestreiken og å sitte utenfor Riksdagen, uke etter uke, lenge helt alene.
Skuespiller og aktivist Iselin Shumba forteller om sin egen klimaangst i dette sterke gjesteinnlegget, som senere ble til en TEDX-talk. Angsten og håpet får henne til å trosse snø, regn og isvind og sitte #istillhetforklima foran Stortinget hver eneste mandag, kun med noen pandemiske unntak.
Kjemp eller flykt
Hver og en av oss har ulike måter å takle kriser på, og når fremtidsutsiktene er for mørke eller frykten for sterk går vi lett i benekting. Benekting er like menneskelig som frykt, og en form for flukt: En mental versjon av den klassiske fight or flight-responsen frykten har trigget helt siden vi var huleboere.
Frykt er en universell følelse, og noe av det som binder oss mennesker sammen. Den binder oss også sammen med dyrene.
Alle føler vi smerte, glede, sorg og frykt. Også sinne, men sistnevnte er ofte et uttrykk for noe annet, som sorg, frykt eller skam. Vi blir triste, redde eller skamfulle, og går i forsvar. Det er ikke engang sikkert at vi skjønner at det handler om noe annet enn sinne eller frustrasjon. Ingen av oss er perfekte, og det er også det fine.
Det å innrømme at vi er redde, er på en måte å ta av masken. Å stille oss sårbare. Samtidig er det først da vi virkelig ser hverandre, og kan møtes på et dypere plan. Også oss selv.
Ved å innrømme at vi er redde, mister frykten jerngrepet sitt.
«Jeg er bare redd»
«Jeg er redd for at alt jeg elsker skal bli borte,» sier den 16 år unge klimaaktivisten Penelope Lea, og treffer oss midt i hjertet. For hvem kan argumentere mot en som er redd; endatil et barn?
I følge evolusjonspsykologien er frykten for å ikke ha rett er dobbelt så sterk som motivasjonen for å oppnå vinning. Ganske vilt! Slik har det vært siden vi var samlere og sankere og levde i små stammesamfunn.
Kanskje er det nettopp dét klimaskepsis handler om? En trang til å ha rett, blandet med en underliggende frykt for at det 99% av verdens forskere gjentar igjen og igjen faktisk kan stemme?
Galopperende klimaendringer, naturkatastrofer, arter som dør for fote… Det er mye å ta inn over seg, men selv Sylvi Listhaug har erkjent at klimaendringene er menneskeskapte nå. Det er på tide å gi slipp.
Vi er alle bare redde. Utover det får vi enes om å være uenige i løsninger og metoder, men det første frøet er sådd. For ved å innrømme overfor hverandre at vi er redde, skjer det noe magisk: Vi blir mindre redde.