Siden Anette Krogstad (33) la sigarettmunnstykkepersonaen på hylla, har hun allerede samarbeidet med gourmetrestaurantene Ylajali, Pjoltergeist og nye NOMA. Jeg tok en alvorsprat med min favorittkeramiker!
Tekst og foto: Anja Stang
Fortell om bakgrunnen din, og veien hit!
Jeg har alltid vært glad i å tegne og lage ting. Det var mye tegnesaker og hobbyartikler på kjøkkenbordet hjemme i oppveksten, og på barneskolen ble pultene dekket med hvitt papir så jeg kunne tegne rett på bordet.
Det gikk videre til tegning, form og farge på videregående, og jeg var fast bestemt på å bli en litt sær kunstner som røyket sigaretter med munnstykke og drakk rødvin hver dag.
For å komme i gang, begynte jeg på Kunstskolen i Bergen – en privat, toårig kunstskole. Her var det litt vel mye “kunstneriske” holdninger, og jeg fikk stadig beskjed om at jeg måtte gjøre tingene jeg laget “styggere”.
Jeg likte jo å male pent og lage fine ting, og det kunstneriske konseptet og bakteppet forsvant liksom. Den sære, eksentriske kunstnerdrømmen ble byttet ut med en drøm om å skape noe som kunne brukes og som var nyttig.
Hva ble vendepunktet?
Jeg tok en bachelor i produktdesign på Høyskolen i Akershus, men her ble det litt mye fokus på produksjonskostnader, kundegrupper og lite tid til konseptutvikling. Derfor søkte jeg meg inn på master i keramikk på Kunsthøyskolen.
Her fant jeg etter en liten stund min plass, og etter en tallerkenbestilling fra Ylajali var det gjort. Jeg tenkte på tallerkener dag og natt, og gjorde ikke annet enn å utvikle glasurer.
I alt dette fant jeg også konseptet for hele mitt virke i dag. Interessen for mat og servering ble værende. Måltidet og deling av mat er noe jeg synes er veldig spennende, og jeg liker like godt å jobbe med restaurantkonsepter som gallerier og privatkunder.
Når følte du at du «breaket»?
Det var vel en flytende overgang fra bare å være student til å gå over i “arbeidslivet” og få et form for navn i en krets.
Ylajali var dog en viktig første jobb for meg. Den fikk meg i gang, og jeg fant ut hva jeg ville jobbe med.
Etter et lærlingopphold hos K.H Würtz i Danmark gjorde jeg en kolleksjon for Pjoltergeist. Dette satte mange hjul igang, både innenfor restaurantbransjen og innenfor kunsthåndverk.
Hvordan kom samarbeidet med NOMA i stand? For en drøm det må ha vært!
Jeg ble kontaktet av stylisten Christine Rudolph, som har jobbet mye med NOMA. Hun hadde ansvar for borddekningen deres, og jobbet med å samle ulike keramikere hun mente kunne passe godt sammen.
Jeg begynte med å lage 30-50 små tester til dem, basert på moodboards jeg hadde fått tilsendt.
Så gikk det noen måneder hvor de plukket ut ulike modeller; finjusterte og sendte tilbake.
I juli i fjor kunne jeg sette i gang produksjonen av 780 tallerkener. På Bornholm fikk vi Den Danske Keramikfabrik til å lage rundt 800 resterende tallerkener, som jeg dro ned dit og glaserte over fire dager.
Alt i alt har jeg levert rundt 1600 tallerkener som de skal bruke gjennom de tre forskjellige sesongene sine.
Hva lærte du av samarbeidet?
Jeg lærte at kapasiteten min faktisk er ganske stor når jeg får ryddet kalenderen og konsentrert meg om ett prosjekt av gangen. Samtidig var det et sinnsykt stort prosjekt: Fire andre keramikere skulle lage samme antall objekter, og alt skulle passe sammen.
Med alle fra NOMA som hadde noe å si, ble det mye nervepirrende venting mens tiden løp og jeg kjente på et skikkelig stressnivå. Christine Rudolph gjorde en vanvittig jobb med å holde i alt: Fra munnblåste vinglass til bestikk, tekstiler, serveringsbrett og keramikken med nærmere 6000 håndlagde deler!
Hva er det beste med jobben din?
Det beste er selvfølgelig å kunne gjøre det jeg har drømt om; å skape noe og være kreativ.
De stundene jeg kommer inn i en flow og bare dreier og dreier uten å merke at tiden går. Å skape nye glasurer og fargepaletter.
Å kunne styre min egen tid er en god ting, men samtidig ganske vanskelig. Samtidig begynner jeg å få rutiner, og er i verkstedet klokken 08 så og si hver morgen.
Og det verste?
Akkurat nå er det mange ting å holde styr på, og det er ikke bare å komme inn på jobb og sette seg ned og lage ting. Det er regnskap, mail, møter og uventede ting som oppstår. Noen uker føler jeg at jeg nesten ikke har fått gjort noe produksjon på grunn av møter og avtaler. Da kan jeg bli stressa med tanke på bestilte prosjekter.
Noen ganger er det ikke så gøy å produsere, som når jeg har dreid 100 like tallerkener og vet at jeg har 100 igjen. Eller når jeg må blande glasurer og tror det bare tar et par timer, og så tar det en hel dag.
I blant føles det som mange ikke forstår at det er altoppslukende og krevende. De tror jeg sitter og drikker kaffe hele dagen, spiller radio og dreier litt på skiva.
Og de vet ikke at 25% av prisen går til moms, 35% til skatt og en god del til materialer, strømregninger, leie av verksted, verktøy og reparasjoner.
Det tar litt over en uke fra jeg begynner på en tallerken til den er ferdig ute av ovnen, så totalsummen for en tallerken er ikke så veldig høy. Men nå som jeg har så mye jobb og ting er på glid, er det alt i alt en fantastisk jobb!
Hva er det ultimate målet?
Det er nok ikke helt bestemt. Det kan gå flere veier, og jeg er åpen for de ulike mulighetene som byr seg på veien. I første omgang håper jeg å kunne få et eget verksted, hvor jeg selv har kontroll og vet at ovnen er ledig når jeg trenger den. En drøm hadde jo vært å få et av kunstneratelierene på Frysja.
Men den største drømmen av alt må være å ha et lite hus, med hage og verksted i hagen!
