Da jeg var liten, var du aller mest som en bror for meg. Storebroren jeg ikke hadde. Vi spilte fotball, hadde snøballkrig. Du lærte meg å sykle på grusbanen ved Fagerborg – jeg husker fortsatt grepet på bagasjebrettet som nesten umerkelig slapp. Nesten.
Da vi for noen år flyttet fra midt i Oslo til gården du arvet utenfor Halden, ble du rebellen som ble kastet ut av kommunestyremøtene på grunn av for trange jeans. Haha, du ble vel heller litt for brysom for en Arbeiderpartistyrt kommune som ikke var vant til å møte motstand. Der startet du det aller første lokallaget av Miljøpartiet De Grønne.
Denne tenåringen krympet seg over all oppmerksomheten. Du vet de årene da man helst vil være som alle andre? Det var vi aldri, på godt og vondt. I dag er jeg glad for å ha en far som ikke er helt A4, og for at du var en pionér innenfor miljøvern.
Jeg husker at mamma tegnet utkast til logoen deres, og at jeg kom med forslag til slagord som «by og land, labb i hand». De Grønne var tross alt det første partiet som også tok hensyn til dyrenes rettigheter.
Sans for dramatikk
Som Morgenbladet beskrev deg i en stor sak om MDG: «En lokal aksjonist med tydelige miljøholdninger og, skulle det vise seg, sans for dramatikk.» Jeg synes det er litt kult. Og jeg er redd jeg har arvet litt av den.
Jeg har nok arvet ganske mye fra deg: Den utadvendte pratsomheten, evnen til å argumentere for det jeg brenner for, lettrørtheten. Entusiasmen og idealismen.
Jeg er glad for alt sammen. Selv om det ikke var noe gøy å få vite via Dagsrevyen at du sultestreiket utenfor Stortinget i protest mot Norges oljesatsing. Selv om det sikret MDG en plass i partilederdebatten.
Jeg husker så godt at jeg syntes det var flaut når du plukket opp søppel. Nå er det ikke lengre flaut, det har blitt en bevegelse, og jeg tar selv #5forhvalen så ofte jeg kan. I dag er jeg stolt av de grønne «røttene» jeg har hatt med meg hele veien, og som nå er en så stor del av meg.
Kanskje var det min form for opprør å studere og jobbe med mote i årevis, noe jeg tror du aldri skjønte helt greia med. Du falt vel egentlig litt av lasset da jeg begynte å sminke meg og ikke lengre var så interessert i snøballkrig.
Storebror og lillebror
I dag er du en av svært få jeg fortsatt snakker på telefonen i timevis med, og dine to barnebarn elsker å base i snøen. Ikke at du har vært sulteforet på barnlig energi; mine fire halvsøsken er først nå i ferd med å bli voksne.
Jeg glemmer aldri den dagen du sa «du har fått en bror…», på vei til gravøl etter begravelsen til oldemor. Jeg var 20; du og mamma var såvidt skilt. Men det var jo Andreas, og jeg skjønte fort at jeg endelig hadde fått broren jeg hadde savnet. Så fikk jeg en søster, så en til. Og så enda en bror.
«Dere er som kaniner!», husker jeg at jeg utbrøt da du annonserte den fjerde graviditeten på syv år. I dag er jeg så glad i hele hurven.
Noen ganger har jeg følt at jeg er mammaen din, istedenfor at du er pappaen min. Men først og fremst er du en skikkelig god kompis som gir overraskende gode råd.
Da du nylig hadde en nær-døden-opplevelse der ute i ødemarken hvor vi en gang bodde, innså jeg for alvor hvor skjørt livet er. Hvor umistelig du er.
Selvsagt klarte du å gjøre også dét til skjønnlitterær historiefortelling, mer fascinert av hvilke filosofiske tanker som dukket opp mens det pågikk enn hvor nære på det faktisk var.
Jeg kjenner ingen andre norske pappaer som snakker russisk eller arabisk flytende. Som haiket til Egypt som 18-åring. Som holder taler i bursdager, bryllup og begravelser mens tårene strømmer. Som ler like rått. Som er gærne på den beste måten.
Gratulerer med farsdagen, pappa! Jeg er så glad i deg.
Kommentarer (6)