Jeg vil fortelle deg hvor god du er, og jeg vil fortelle deg det mens du fortsatt er her.
Hver gang vi snakker sammen i telefonen (alltid i minst en time) og hver gang vi møtes, forteller du hvor takknemlig du er. Hvor bra du har det. Og det smitter: Etter å ha snakket med deg, er jeg alltid fylt av takknemlighet selv. For når du som er 94 år, ser og hører dårlig er så fornøyd, hva har jeg å klage på?
Nå er du oldemor til fem, inkludert mine to, men for meg vil du alltid være Bestemor. Allerede da du «bare» var det og «bare» i 60-årene, var du en heller utradisjonell en.
Ingen av vennene mine hadde en bestemor som hoppet tau midt på natten hvis hun ikke fikk sove. Som lett syklet en mil for tre desiliter fløte på sin lille, røde kombisykkel.
Du som begynte å jobbe etter at du ble enke. Du var utdannet illustratør og hadde alltid villet arbeide, men det passet seg ikke, siden farfar jobbet med Kongen. Du som malte akvareller på dekket til Hurtigruta og reiste verden rundt. Som var langt oppe i fjellene i Nepal da tvillingsøsteren din døde. Hun ba om en siste sigarett på dødsleiet samtidig som du, lykkelig uvitende, tok ditt første trekk som 60-åring. Jommen sa jeg telepati!
Oldemor kildesorterer
Det er også mitt ideal å være sånn; en som ser det positive i nesten alt. En som klarer seg med lite, men har så mye. Du er omgitt av kjærlighet og familie, i tomannsboligen du deler med tanten min. Der jeg selv delvis vokste opp. Med min egen oldemor, som jeg kalte Mlæ(!).
Hun bodde der til hun forlot oss, og det kommer du også til å gjøre. Jeg vet at du ikke frykter den dagen, selv om vi som er så glade i deg gjør det. Men først skal du bli 100 år, slik vi har blitt enige om.
Du vil aldri være ensom. Tvert i mot trenger du i blant litt space. Noe som heldigvis betyr at du også trives i ditt eget selskap.
Jeg tror ikke det er så mange andre 94-åringer som baker kaker til hele familien hver eneste jul og bursdag. Det er tross alt 22 av oss.
Mokkakaken din er verdens beste, og du har bakt tusenvis gjennom årene. Krabbelurene – de deilige, fete fantasidyrene formet av kokende smult– er blant mine kjæreste barndomsminner. Forleden lagde du det igjen, til oldebarna dine. Selv om du sa at dette kanskje er siste gang.
Jeg vet ikke om så mange 94-åringer som kildesorterer, men det kan selvsagt være flere enn jeg tror. Du har en medfødt miljøbevissthet, som også kalles nøysomhet. Du gjenbruker, stopper, fikser. Der er du så mye flinkere enn meg. Til og med gavepapiret bretter du pent sammen og bruker om igjen. Siden du har opplevd krigen, kaster du nesten ingenting.
Et hespetre til nabo
Vi har aldri snakket stort om været eller om sykdom. I de periodene du har hatt det vondt, har du brukt mer tid på å beklage at du klager, enn på å klage.
Siste gang du skulle ut og sykle var rett etter en kneoperasjon, og du falt av siden beinet fortsatt var helt stivt. Du hadde akkurat fylt 90.
Da vi besøkte deg forleden, mens gutta løp rundt nakne og herjet i plaskebassenget i hagen din, fortalte du en historie som ga meg enda mer respekt for deg. Du har en ganske spesiell nabo, for å si det mildt. En dag du rakte i hagen, fant hun det for godt å rope «ditt gamle hespetre!» over gjerdet.
Reaksjonen din kommer jeg aldri til å glemme: «Unnskyld meg, jeg hører ikke så godt, men du sa sikkert noe hyggelig. Takk det samme!»
Killing them with kindness med din karakteristiske, kvitrende stemme. En dag, om 10, 30 eller 50 år, når den riktige anledningen byr seg, skal jeg gjenbruke den kommentaren. Og sende deg enda en takknemlig tanke.
Kommentarer (12)