Vi lever i et traumeblindt samfunn.
Har du opplevd å føle deg avvist av legen, psykologen eller psykiateren? Her forklarer jeg hvorfor det offentlige hjelpeapparatet ender opp med å avvise pasientene i stedet for å hjelpe oss til å komme i kontakt med vår indre kraft.
Ikke hennes tid for å dø
En kvinne har kjøpt inn alt hun trenger for å ta overdose, og er nå på god vei inn i rusen. Så vil hun sette på mørk musikk som skal følge henne inn i døden, lettelsen, befrielsen fra det vonde.
Men, noen ganger bryter universet inn. Kjærlighetskraften, den guddommelige kraften, våre guider, Buddha, Kristus, Shiva, Allah, engler – kall det hva du vil…
For fra Spotify kommer det ingen mørk musikk. Det som slår seg på, er en episode av LA MASKEN FALLE Podcast.
Kvinnen prøver å sette på det mørke musikken igjen, men igjen slår den samme podcastepisoden seg på. Litt irritert og litt nysgjerrig spisser hun ørene. Hører gjesten, Vigdis Gustavsen, fortelle om hvordan uføretrygden for henne ble en gave. Hører vertinnen, meg, fortelle om at jeg ble utsatt for overgrep i barndommen. Hvordan det har preget meg på så mange måter, uten at jeg engang var det bevisst.
Kvinnen undres over at jeg kan snakke om dette med en sånn letthet, og uten skam! Så får hun en innskytelse, og finner meg på Instagram.
Mai Camilla Munkejord
Kvinnen undres over at jeg kan snakke om dette med en sånn letthet, og uten skam! Så får hun en innskytelse, og finner meg på Instagram.
En DM tikker inn i chatten min. Kvinnen spør:
Er det håp? Var det verdt det?
Jeg svarer umiddelbart: «Ja, det var verdt det. Det er håp. Utrolig takknemlig for det jeg har lært. Mørket er vondt, men ikke farlig. Da jeg aksepterte det, begynte lyset å slippe inn…✨»
Hun skriver mer. Jeg kjenner plutselig den dype fortvilelsen gjennom linjene når hun spør. «Jeg vet det ikke er innenfor», skriver hun, «men kan vi ta en prat?»
Det kan vi! Dette er viktig! Jeg gir henne mitt mobilnummer med beskjeden «Ring nå 💚»
Jeg stopper med det jeg holder på med, går ut, lar meg fylles med klarhet, ro, og kjærlighet… Og så ringer hun.
Er jeg gal?
Det blir en lang samtale. Kvinnen kommenterer at hun undres over at jeg tåler å høre det spesialistene i psykiatrien ikke har orket å høre.
«Er jeg gal?» spør hun innimellom.
«Dette høres ut som normale tanker, normale følelser, normale reaksjoner på en unormal, smertefull barndom», svarer jeg. Hun gråter litt. Lettet. «Jeg er så sliten av å være stemplet som ‘syk’ og ‘personlighetsforstyrret’», sier hun.
Det ender, etter et mellomspill, med at hun vil at jeg skal ringe akutten slik at hun blir tatt vare på av noen akkurat nå, i fall det kommer et nytt panikkanfall. Før vi avslutter samtalen, forteller jeg henne hvordan jeg møtte panikkangsten da den kom til meg for tre-fire år siden: Første gangen ble jeg overmannet, hyperventilerte, kjente at den rev og slet i meg. Jeg ble livredd, skamfull, nedverdiget, overveldet, samtidig som en del av meg (sjelen?) liksom observerte det hele. Da anfallet var over bestemte jeg meg for noe viktig, og jeg sa høyt ut i luften:
«Neste gang du kommer, panikkanfall, skal jeg ikke bare føle deg, men møte deg, snakke med deg, lytte til hva du vil si meg. Ta deg på alvor. Ta meg på alvor.»
Da falt noe i meg på plass, og jeg bare visste at alt kan snu.
Mai Camilla Munkejord
Alt kan snu!
Det var denne vissheten som gjorde at jeg, da kvinnen tok kontakt, kjente at jeg kunne romme en nedbrutt, suicidal kvinne som fortalte sin historie; mørk, vond, smertefull.
Det var denne vissheten som gjorde at jeg med 100 prosent trygghet kunne si at hun trengte en terapeut som kunne hjelpe henne å åpne hjertet sitt for det livredde, sårede lille barnet som satt inni henne et sted, og bare lengtet etter kjærlighet og aksept, og at den terapeuten skulle jeg hjelpe henne å finne. Fastlegen hennes var nemlig på ingen måte på den frekvensen. Og ikke spesialistene i psykiatrien heller.
Uken etter hadde hun sin første time hos en særs dyktig holistisk traumeterapeut som ikke bare har solid utdanning, men som har gått veien selv. Som slik har koblet seg tilbake på sin høyre hjernehalvdel, sine klarsanser, sin sjel, sin egen helende livskraft. Den som er tilgjengelig for oss alle, om vi våger å gå innover i oss selv og forløse det vi møter på vår vei.
Fastlegen ga medisiner
Da hun kom til fastlegen et par dager etter det avbrutte selvmordsforsøket, fikk kvinnen resept på diverse medikamenter. Kun det. Nok til en ny overdose om hun skulle falle for fristelsen igjen, kommenterte hun lakonisk. Vi ble enige om at de medisinene trengte hun ikke.
Hun trengte ikke lenger å numme symptomene sine. Hun lengtet etter forløsning. Transformasjon!
Vi lever i et traumeblindt samfunn
Hva er rotårsaken til at det kunne bli sånn i dagens helsesystem at fastlegen tenkte at hen gjorde en god jobb ved å gi resept på medisiner til denne kvinnen i dyp krise, bare dager etter et avbrutt selvmordsforsøk?
Hva er rotårsaken til at kvinnen i spesialisthelsetjenesten de siste årene, primært har fått diagnoser og følt seg stemplet som «syk og personlighetsforstyrret»? Til at hennes naturlige mestringsstrategier, som å koble seg på Moder Jord også ble stemplet som «syke» (innbilning? psykose?), slik at møte med det offentlige hjelpeapparatet i all hovedsak førte til en forverret helsetilstand?
Slik jeg ser det, handler dette om at vi lever i et traumatisert og traumatiserende samfunn, samtidig som at de fleste er blinde i møte med egne traumer. Bagatelliserer dem. Har fortrengt dem. Vi er blitt traumeblinde.
Hva er et traume?
Jeg tenker et traume kan oppstå når et barn opplever noe vondt. Ikke bare overgrep, vold eller trusler om vold, men også emosjonell avvisning kan skape traumer. For eksempel mor eller fars bortvendthet. Det manglende fanget. Den manglende aksepten og trøsten.
Et traume er en blokkering, en vag smerte inni kroppen et sted. Et betent sår som kommer til overflaten i form av ulike former for kompenserende atferd som dekker over vår indre uro.
Mai Camilla Munkejord
Det kan være «negative» mønstre som røyking, alkoholbruk, pille(mis)bruk, over- og underspising, selvskading som kutting og negativt selvsnakk. Det kan også være mønstre som vi i vår ignoranse typisk applauderer, som manglende grensesetting i form av pleasing, overprestasjon, arbeidsnarkomani eller overansvarlighet.
Terapien har kastet sjelen på dør
De fleste av oss er blinde for våre egne traumer. Det gjelder også psykologer, psykiatere og annet personell i offentlig helsesektor. De er ofte så suksessrike i sine unnvikelsesmekanismer, at de ikke er seg bevisst at de er så stresset, overarbeidet eller dissosiert. Slik ender de opp som mer fraværende enn til stede i egen kropp, slik at de, uten at det var deres intensjon, ender opp med å avvise ikke bare seg selv, men også sine klienter…
Dette er rotårsaken til at vi, i rollen som pasient i det offentlige hjelpeapparatet ofte stemples, diagnostiseres, og nummes med medisiner. Dette er rotårsaken til at vi blir ytterligere sykeliggjort om vi underveis på vår terapeutiske reise skulle komme i kontakt med vår egen sjel, åndelighet, vårt indre lys, vår skytsengel og andre guider som er tilgjengelige for oss alle.
Både psykologien og psykiatrien har kastet sjelen på døren.
Mai Camilla Munkejord
Dette har fått fatale konsekvenser. Nå er det på tide å åpne døren, og invitere sjelen inn igjen. Vi er ikke kropper med et sinn. Vi er sjeler som har en menneskelig erfaring.
Våger du å ta selvansvar?
Ingen terapeut kan hjelpe sin pasient dypere enn sitt eget bevissthetsnivå. Heldigvis finnes det gode og traumebevisste terapeuter både i det offentlige, og kanskje særlig utenfor, som kan veilede deg på din videre vei. Som kan hjelpe deg å komme i kontakt med sjelen, din indre kraft, ditt autentiske selv – bruk det ordet som resonnerer med deg.
Så: Våger du å ta selvansvar og gå innover i deg selv og gradvis møte det du bærer på? Våger du å hente tilbake det tapte og gi fra deg det som ikke lenger er ditt å bære?
Velg å bli den du allerede er.
Det finnes håp.
Det finnes lys.
For bakenfor maskene er ikke døden.
Bakenfor maskene er du.
Du er verdt det.
Om gjesten
Mai Camilla Munkejord (47) er tidligere professor i samfunnsvitenskap, gift med Webjørn og har tre barn. Hun jobber i dag som forfatter, formidler og veileder. Hun har startet LA MASKEN FALLE Forlag og utga våren 2024 to bøker – La masken falle; en personlig fortelling om å gi slipp på barndomstraumer og Slipp meg fri, hold meg fast. To nye er på vei. Til sammen danner de det hun kaller traumekvartetten.
Mai Camilla har, etter at hun gikk på veggen i 2020, fått bred erfaring fra både konvensjonell terapi og holistiske tjenester. Hun anbefaler blant annet psykodrama, hypnoterapi, IoPT traumeterapi, regresjonsterapi, systemisk terapi med kompetanse på familiekonstellasjoner og flergenerasjonstraumer, kinesiologi, utendørs meditasjon, sjøbad, pust, orakelkort, readinger, aurabalansering og ulike former for readinger. Og kanskje viktigst av alt: selvansvar, selvomsorg, selvaksept, indre barn arbeid og skyggearbeid, og bak der – vilje til egenkjærlighet. For, som hun sier: «Størst av alt er egenkjærligheten. Alt annet er løgn.»
Vil du vite mer om Mai Camilla og hennes tjenester, podcast og bøker, kan du besøke hjemmesiden lamaskenfalle.com, følge @lamaskenfalle på Instagram og Mai Camilla Munkejord på Facebook. LA MASKEN FALLE Podcast finner du på Spotify, Apple eller Podtail.
