Nei, arbe´ skjemmer ingen, gå trøstig inn i bingen, og slå ti´ mat åt grisom, og gå ut att og le.
(Fra Alf Prøysens vise «Griskokktrøsta»)
«De´kje greit å vera foggel i dag!»
Det er ikke lett å være menneske. Det er ikke lett å være gris heller, det har vi sett i en tv-dokumentar for noen uker siden. Det er vel strengt tatt ikke lett å være noen i det hele tatt.
Naturen er streng, og selv om kulturen har blitt funnet opp for å ta av de verste toppene av naturens bistre virkelighet, kan det virke som om summen av lidelse i verden likevel er konstant.
Mange mener at det påhviler oss mennesker et spesielt ansvar for å oppføre oss etisk forsvarlig. Etikk og moral er menneskelige konstruksjoner for å gjøre at våre stadig mer tettbefolkede samfunnsmaskinerier går som smurt. Likevel er det nesten umulig å unngå sandkorn i maskineriet.
Det trenger seg på problematiske dilemmaer nesten overalt hvor vi går tett på de livsviktige temaene mat, reproduksjon og interaksjon med naturen rundt oss.
Småbruker 2.0
Jeg bor og arbeider på et lite småbruk på Ringerike, en gammel husmannsplass som var forlatt i flere tiår. Fra å være et overgrodd villnis med halvråtne laftehus på, knappe femti mål med skau og grasenger, er nå stedet fylt med liv igjen.
Det er ikke slik at biologien var fraværende da vi begynte å rehabilitere gården. Nei, det var mengder av biologi her, og den hadde tydeligvis bestemt seg for å bryte ned de siste restene av menneskekultur for å reetablere naturens egentlige orden: Et velorganisert grønt maskineri av fotosyntese og nedbrytere.
Det kunne vi respektere, men mente også at vi var i vår rett til å endre prosessene slik at det også var plass til oss. Muggsopp og stokkmaur måtte ut av husene før vi flyttet inn.
Med familien på fire fulgte noen villahøner vi hadde med oss fra Oslos suburbia, og et par katter. Vårt ønske var å produsere folkemat av skikkelig kvalitet, og vi begynte å sondere hva som skulle til for å få til det.
Mangfoldet
Et prinsipp i økologisk gårdsdrift er at produksjonen skal være tuftet på gode og sunne kretsløp av energi, vann, gjødslingsmidler og andre ressurser.
Skal du dyrke grønnsaker, må du i høyest mulig grad gjødsle med gårdens egne gjødselressurser: Altså, du bør ha husdyr.
Skal du drive med økologisk kjøtt eller eggproduksjon, bør du bestemme dyreantallet etter gårdens areal. På norsk betyr det at du må ha nok land å spre møkka på, og dyrke fôrvekster til dyra på egen grunn.
Dette er sunne forutsetninger for bærekraftig matproduksjon, slik de alltid har vært fram til vi startet industrielt landbruk for rundt hundre år siden. Dyr og planter i små og store kretsløp, alle selvfølgelige deler av de samme økosystemene.
På vår nye gård bestemte vi oss for å drive en mangfoldsgård, en motsatt tenkemåte av den rådende monokulturelle modellen som både ideologiene, politikken og økonomien har holdt fram som den beste måten i mange tiår. Melodien går omtrent som så: «Større bruk på plasser hvor hver type produksjon har best vilkår for volumproduksjon.» Med andre ord: Monokulturelt landbruk.
Det blir mye møkk og gjødsel som skal kjøres langt, og gras og andre fôrmidler kjører lastebil den motsatte veien. Smart? Antakelig bare for de som lever livet i excel-skjemaer. Det er dette landbruket som bryter ned artsmangfoldet av både planter, dyr og mikroliv.
Husk: Det er ikke klimaendringene som vil ta kverken på menneskeheten, men kollapsen i økosystemene!
«The pigness of the pig»
Nei, her vi ville heller drive med litt av hvert, slik at vi kunne spre arbeidet ut over hele året, og ikke minst slik at vi kunne dempe alle typer risiko og slippe å måtte betjene store banklån til fjøs, traktorer og redskaper.
Vi økte hønseflokken fra seks til seksti, deretter til hundreogtjue. Vi startet med birøkt. Vi kjøpte en liten flokk med sauer for å holde engene åpne, og i fjor hadde vi vår første sesong med frilandsgriser i et skauholt på gården.
Vi er inspirert av amerikaneren Joel Salatin, en talsmann for det regenerative landbruket. Han lager systemer på gården sin, hvor både dyr og planter er i et samspill.
Salatin søker at dyrene skal leve ut sine egenskaper på sine egentlige vis, og snakker om «the pigness of the pig».
Nesten umiddelbart etter at vi introduserte husdyrhold på gården, kunne vi observere hvordan den forandret seg: Selv om engene blir trampet og spist på av sauene, øker mangfoldigheten av ville urter og blomster. Selv om grisene roter og river opp steiner og røtter og på noen korte uker gjør en skog om til et månelandskap, ser vi også at de har tilført jordsmonnet oksygen og næring, og fruktbarheten går i turbofart året etter.
Selv om hønene kan vandalisere kjøkkenhagen ved at de sparker all jorda ut av bedene, sørger de også for å rydde opp i parasittpresset for de andre dyrene: Hønene tripper rundt på beitet og forsyner seg av fluelarver og insekter, som de reneste beiterenserne.
Biene gjør det bier skal, de pollinerer og sprer genmateriale av urter og blomster rundt over hele eiendommen. I tillegg serverer de oss mengder med honning hver sommer.
Idyll til besvær
Idyllisk? Ja, ofte. Kilde til friksjoner og meningsbrytninger mellom oss som bor her? Ja, stadig. Det viste seg nemlig at å drive et så lite gårdsbruk er nokså … slitsomt. Og det er heller ikke alltid en logisk sammenheng mellom arbeidsmengden knyttet til en gitt oppgave, og hva utbyttet blir av det i kroner og øre.
Det er likevel vanskelig å fjerne noen av elementene, for det er i samspillet av alle dyr og planter merverdien ligger.
Økonomien i sauehold er isolert sett katastrofal, men landskapspleien dyrene gjør er en forutsetning for nesten alt annet. For dette er ingen hobby. Meningen er å leve av dette, og det er tross alt flere grå hverdager enn idylliske sommerdager, også på et småbruk. For å få ting til å skje måtte vi bygge god infrastruktur, i tillegg til levelige boarealer.
Hele egenkapitalen fra salget av bolig i byen gikk med til å rehabilitere gamlestua. Deretter startet byggingen av boligfasiliteter, gård og drift. Vi er nemlig ikke bedre mennesker enn at vi setter pris på å ha varmtvann og innendørs do, noe som er en formidabel økning av komforten siden folk bodde her sist.
Om å ikke bli en fiende av biologien
Mens dyretallet ennå var lite (og inntektene likeså), var de etiske dilemmaene knyttet til dyreholdet ikke særlig påtrengende. Vi kjøpte noen sekker med soyafritt kraftfôr på Felleskjøpet, noe høy fra en lokal bonde. Dyra bodde i enkle bygninger, små skur som var her fra før. Ikke hadde vi varme i hønsehuset, så det å holde hønenes drikkevann frostfritt når den blå søyla nærmet seg 30-tallet, var ikke lett. Det som var overraskende var hvor bra dyra taklet det.
Tradisjonsrasen Gammelnorsk spælsau – med korte haler – er godt tilvendt norske vintre, og har tilhørt norsk dyrehold i minst 1500 år. Spælsauen har tjukk og feit ull, og kan la seg snø ned uten å plages.
Vi så at noen av hønene og hanene fikk forfrysninger på kammen, og det bekymret oss. Likevel, når påskesola begynte å smelte istappene langs hønsehuset, kom de ut av luka med like fine kammer som før.
Biene blir vintret inn allerede i september. I motsetning til humlene som går i dvale gjennom vinteren, er honningbiene våkne gjennom hele den kalde årstiden.
Da sitter den 10-prosenten som overlevde sommeren i en klase rundt dronningen, og de vibrerer og shaker for å skape varme. De som står ytterst i klasen, kryper etter hvert inn i varmen i midten, og slik roterer de på de ubehagelige jobbene til sola begynner å varme opp kubene igjen ved påsketider.
Gris i det fri
Midt i mai kommer griseungene fra ei dame vi vet elsker dyra sine. På dette tidspunktet veier de omtrent 20 kilo, og de skal få gå på et inngjerdet skogområde på 25 mål fram til slakten i slutten av oktober. Ute i skauen boltrer de seg og lever et flokkliv, slik griser har gjort i tusenvis av år.
Gjennom det inngjerdede skauområdet renner elva Sogna, og grisene har sin egen Bay of pigs: Ei lita vik hvor de kan bade og ha rennende drikkevann hele sommeren.
De har det bra, og vi kommer morgen og kveld med mat fra tre lokale kiwibutikker, grønnsaker, frukt og brød som er sortert ut som skrukkete, smått eller over datogrenser. Som profesjonelt matmenneske (jeg skriver matbøker, jobber med mat-tv og underviser på Geitmyra matkultursenter for barn) vurderer jeg riktignok over 90 prosent av denne maten som fullt spiselig – også for mennesker. Vi sorterer bare ut det dårlige og serverer grisene, hønene og sauene resten. Grisene skal øke kroppsmassen fra 20 til 120 kilo på rundt 140 dager, så det er ikke lite grisemat som skal til…
Maten vi henter fra kjølerommet på Kiwibutikkene, er en studie verdt i seg selv. De langreiste fruktene dominerer fullstendig: Ananas, bananer, kiwi, avokado og mer. Brødet er også langreist, i den forstand at omtrent 70-80-90 prosent av kornet det er bakt på, er importkorn. Det ligger nesten ikke kjøtt eller fisk blant de utsorterte varene, og animalske produkter kan vi ikke fôre med i det hele tatt.
Dette forteller oss at også frukt og grønnsaksproduksjonen har skjulte økonomiske og klimamessige kostnader, som ikke synes på statistikkene.
Vi vet at omtrent 25 prosent av maten vår kastes, og det er en ressurs vi ikke på noen måte ved å benytte oss av. Men det vet dyra mine.
Det stunder mot slakt
Det morsomme er jo at vi ved å fôre dyra med så mye forskjellig, god og sunn mat (mye av maten vi får er merket økologisk!), får vi matkvalitet tilbake av en helt annen kategori enn du vanligvis ser i butikkene. At dyra trives og lever ut sin pigness gir også klart bedre kjøttkvalitet: Kjøttet blir mørkere i farge, får mer smak og musklene er godt marmorert med fett.
Ved veis ende har vi også et opplegg som er så godt som det kan bli. Vi kjører nemlig grisene til våre venner Live og Kristoffer, som har startet et gårdsslakteri. Hvis vi skal få lov til å slakte der, er vi nødt til å la grisene våre gå på et eget område hos Live og Kristoffer i fire-fem dager.
Når det uunngåelige skal skje, er dyrene helt rolige.
Vi bare henter dem inn i en sluse, én etter én, og ingen av dem forstår hva som traff dem før det er over. Ingen av de andre grisene oppdager heller noe, alt er rolig, verdig og fint. «Det er derfor kjøttet blir så bra!», sier Tor Egil som har vært slakter i 35 år. «Stressa gris blir seigt og surt av melkesyre og stresshormoner. Du kan faktisk måle at pH-verdien på en redd gris er langt lavere enn hos de andre.»
Veggis? Helt fint, det!
Ja, det er helt fint at ikke alle vil spise gris. Likevel kan veien bli kort mellom veganisme og det å gjøre seg verden fremmed. Det ville ikke være lett å opprettholde en bærekraftig produksjon av plantebasert mat uten husdyr. Verdens grønnsak- og fruktproduksjon er i aller høyeste grad basert på industrielle gjødselsmidler, og disse har store skjulte kostnader for miljø og framtid.
De er overmåte energikrevende og klimafiendtlige å framstille, de må distribueres over store avstander, de ødelegger våre ekstremt viktige biologiske jordmekanismer og skaper erosjon og tap av karbon fra jordsmonnet. De er i tillegg basert på knappe mineralressurser og skaper menneskelige lidelser, som for eksempel ved utvinningen av fosfor i Vest-Afrika.
Det er beitedyrene – ville som tamme – som har skapt jordsmonnet vi dyrker maten vår i.
De landskapstypene beitedyra er naturlige deler av, særlig grasdominert land, er de viktigste binderne av karbon fra atmosfæren. Det skyldes at røttene kan strekke seg tre meter ned i grunnen, og i hele denne delen av biosfæren lever selve forutsetningen for at det kan bo mennesker på jorda: Den komplekse jordbiologien. Så viktige er husdyra for oss, enten vi velger å spise dem eller ei.
Back to the future
Det er ikke å være bakstreversk og gammeldags å forsøke å lage så komplette kretsløp av vann, næring, gjødsel og ressurser som mulig, slik den dominerende matproduksjonen en gang var. Det er faktisk helt nødvendig. Hva hver enkelt ønsker å ha på menyen, er slik jeg ser det underordnet det å ha et levende matproduksjonssystem.
I et velfungerende matproduksjonssystem har husdyra en viktig plass, under visse forutsetninger:
- Husdyra må være utendørs så mye som mulig, i samspill med økosystemene rundt dem.
- De må også være spredt rundt over alt hvor matproduksjon foregår, for at vi skal kunne utnytte de lokale forutsetningene og ressursene fôr og gjødsel kan være.
- Husdyrene må i hovedsak spise det vi ikke regner som menneskemat: Gras og løv, eller utsortert mat fra exit-enden av matdistribusjonen.
- Dyrene må behandles med respekt i alle faser av livet. Den beste sikkerheten for dette er å ha mindre besetninger spredt over større områder og i nærheten av der matplanter dyrkes.
Slike måter å røkte husdyr på er mer ressurskrevende når det kommer til vår egen innsats. De kan derimot være langt mindre ressurskrevende på alle andre områder, enten vi snakker om klimautvikling eller økonomi.
Prisen på kjøtt følger den kunstig lave prisen på fossil energi. Slik er det også med grønnsakene vi spiser.
Dette vil i nær framtid bli menneskehetens store test: Hvis vi ikke klarer å snu denne skuta mot bevaring av alle våre økosystemer og i all hovedsak utnytte bærekraftige energiformer, vil knapphet på mat skape store vansker.
Meningen med livet
Når arbeidsdagen på småbruket har vært lang og kroppen knirker til protest, tenker jeg noen ganger at DA – i framtiden– vil det bli veldig lønnsomt å ha femti mål med småbruk…
Den største verdien av arbeidet vårt opplever vi likevel akkurat nå: Vi er nesten selvhusholdt, omdanner ressurser som ellers hadde gått til spille til høykvalitetsmat, og belaster klima og miljø veldig lite på veien. Vi er selv blitt en del av økosystemene rundt oss.
***
Erik Røed er matskribent og småbruker, og bor på Herfragården på Sokna, Ringerike. Her produserer han honning, egg og kjøtt fra frilandsgris og tradisjonssau, i tillegg til å bruke gården som en plattform for å formidle kunnskap om matproduksjon og -kultur. Siden oppstarten av Geitmyra matkultursenter for barn i 2011 har Erik jobbet med undervisning og tilrettelegging av læremateriell der. Her kan du følge Herfra på Facebook.
Kommentarer (0)