Noen av de beste tingene i livet er gratis, sies det. Å hoppe i havet en sensommerkveld. Strekke ut ei hand og plukke blåbær som du kan putte rett i munnen. Å gi, eller å få en varm klem av en venn du ikke har sett på lenge, etter halvannet år med korona.
Vi snakker mye om krisene vi står i. Om klimakrisen, den eksistensielle trusselen menneskeheten står ovenfor. Tapet av natur og arter, som aldri i hele historien har gått tapt i et så rasende tempo som nå. Det er skremmende. Lett å bli motløs.
Som leder av Framtiden i våre hender får jeg ofte spørsmålene: Hva kan jeg gjøre? Og har det noe å si hva jeg gjør? Når er det jeg gjør bra nok?
Anja Bakken Riise
Det var utgangspunktet da jeg i fjor bestemte meg for å prøve å se om jeg kunne leve bærekraftig, og skrive bok om det. Er det overhodet mulig for en nordmann?
I over et halvt år målte jeg klimautslippene fra alt jeg spiste, frokost, lunsj og middag, rødvin, øl, alt jeg handlet, alle tog jeg tok, alle reiser med leide elbiler. Jeg ga meg selv et karbonbudsjett som jeg skulle prøve å leve innenfor.
Fra 11 til 2,5 tonn CO2
Nordmenn i dag har et karbonavtrykk på 11 tonn CO2 per år. Men om vi skal nå klimamålene, må vi, ifølge forskere, ned til 2,5 tonn CO2 per år, innen 2030. Vi skal altså kutte utslippene til hver enkelt med minst tre fjerdedeler.
Likevel virker ikke politikerne å være så opptatt av hva du og jeg gjør i klimakampen. De snakker om grønn industri, om å elektrifisere oljeplattformene, om hydrogen og havvind. Men hva med deg og meg?
Hele 60 prosent av klimautslippene, og mellom 50 og 80 prosent av verdens materialbruk, fra bruk av landområder til vannforbruk, kan spores tilbake til husholdningers forbruk. Hvordan vi lever er faktisk avgjørende for hvorvidt vi klarer å redusere de verste konsekvensene av klimakrisen og begrense naturødeleggelsen.
Det som ble tydelig for meg mens jeg målte mine egne klimautslipp i fjor, var at det stort sett er opp til deg og meg å velge hvorvidt vi vil prøve å leve i tråd med planetens tålegrenser, eller om vi vil la være.
En ting er at det er et urimelig stort ansvar å legge på noen enkeltmennesker. Det er også en ineffektiv og utilstrekkelig strategi for å kutte klimautslipp.
Anja Bakken Riise
Politikerne må slutte å late som om hvordan vi lever og forbruker utelukkende er individuelle valg, for i realiteten er dette høypolitisk: Når det er billigere å ta fly til Trondheim enn å ta toget, når det koster mindre å kjøpe nytt enn å reparere, eller når kjøtt er billigere enn grønnsaker på butikken. Alt dette handler om politikk.
Summen av små grep
Jeg så raskt at jeg kunne gjøre mye for å få ned mine egne klimautslipp. Ofte handler det om å la være å gjøre noen ting: Å la være å ta den flyreisen. Å si at de klærne du har, eller det kjøkkenet dere fikk for noen år siden – som du kanskje begynner å gå litt lei – er godt nok. Å ikke bli med på kappløpet om å ha det nyeste, flotteste.
Andre ganger handler det om å gjøre ting litt annerledes enn før. Jeg startet opp en kleslåneklubb. Klær i farger, stoff og stiler jeg ikke ville ha kjøpt nytt, kunne jeg nå byttelåne av vennene mine. Jeg fikk forandring, uten å fylle opp skapet med enda mer greier.
Jeg ble med i bilkollektiv, hvor jeg nå kan låne elbil, de gangene jeg trenger det. Og jeg innså at jeg nesten kan ta så mye tog jeg bare vil innenfor klimabudsjettet mitt, når de går på nordisk strøm.
Jeg begynte å kjøpe mer lokal mat, å støtte norske bønder, ved å handle direkte gjennom REKO-ringen.
Jeg bestilte østerssopp, dyrket midt i Oslo, på kaffegruten som har blitt kastet i kantiner og storkjøkken. Den ble levert rett på døra, med elsykkel.
Anja Bakken Riise
Når du ikke bruker mye penger på å kjøpe masse greier, eller å fly langt avgårde, kan du bruke litt mer på god mat eller opplevelser i nærområdet.
Dette høres kanskje smått ut. Men når vi er mange nok som gjør noen tilsynelatende små grep, blir summen stor. Klimakrisen, tapet av natur, er i bunn og grunn summen av alle våre handlinger.
Klimakrisen løses ikke med idealisme
Da jeg målte klimautslippene mine, prøvde jeg også å føre opp alle tingene som ikke fører til klimautslipp. Ofte er de gratis: Å hoppe i fjorden – sommer som vinter. Å plukke kantarell. Dra på oppdagelsesferd i en lånt kajakk. Sove ute under stjernehimmelen. Kjenne vinden i håret, mens du sykler forbi bilene i kø.
Akkurat hva du definerer som et godt liv, skal få bli opp til deg. Men uansett hvordan du vil leve livet ditt, er vi avhengige av å få klimaregnskapet til å gå opp.
Men du og jeg klarer ikke dette alene. Vi kan og bør gjøre en innsats, men vi løser ikke klimakrisen gjennom enkeltindividers idealisme alene. Den må løses politisk.
Anja Bakken Riise (f. 1987) er leder for Framtiden i våre hender. Hun har studert utviklingsstudier, vært leder av Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, og byrådssekretær for miljø og samferdsel i Oslo. Hun har nettopp utgitt sin første bok “Mitt klimaregnskap”.