Jeg ser for meg morfar på tur i skogen. Han samlet hendene bak seg, hvilte dem nederst på korsryggen. Morfar hadde travle arbeidskarhender med blåmerker og skraper, huden merkbart tynnere med årene, som vått rispapir og under, et nordnorsk urverk av kjøtt og blod.
Og så gikk han. Med hendene på ryggen. Langsomt, eller – det er så vanskelig å beskrive hvor raskt eller langsomt han gikk. Det var et tempo som er sjeldent å se i dag. Det gikk raskt, men han gikk langsomt?
Morfar hadde ikke hastverk. Jeg tror aldri jeg så ham løpe. Jo, hvis telefonen ringte mens han var ute på gården og reparerte noe, snekret en trapp eller som snarest bygde et fjøs, og mormor sto i døra og ropte til ham – da løp han.
Telefonen, vet du. Viktig. Men ellers, aldri. Morfar gikk.
Åsmund Seip
Morfar Herlaug Vonheim, Åsmund Seip og mormor Aasta Vonheim. Foto: Privat
Jeg liker også å gå. Langt og fort. De jeg går sammen med, hvis jeg ikke går alene, som jeg egentlig liker aller best, men ikke alltid klarer å si høyt, ber meg som regel om å gå saktere. Jeg har så fryktelig lange bein. Og så fryktelig kort hukommelse:
Jeg glemmer langsomhetens medisin.
Langsomhetens medisin er … nei. Jeg må skynde meg å presisere noe. Jeg snakker ikke om den langsomheten som er pakket inn i klorbleket papir med silkebånd fra Kina. Ikke langsomheten som står i hylla ved siden av automatisering og digitalisering og effektivisering og hvis-du-bare-puster-litt-dypere-kan-du-stå-opp-enda-tidligere-og-levere-enda-flere-viktige-tanker-fra-ditt-kloke-og-gud-så-utslitte-hode-men-i-en-halvtimes-tid-var-du-tross-alt-den-beste-utgaven-av-deg-selv.
Den langsomheten kan lade batteriene dine fra 20 til 80 prosent på 12 minutter, men i liten skrift står det viktigste: Den spiser sjelen din til frokost.
Langsomhetens ekte medisin er ikke et glansbilde. Den kan gjøre forferdelig vondt. Det er derfor vi løper.
Åsmund Seip
Foto: Trine Sletvold
Angst. Jeg løper fra angst. Jeg løper fra følelsen av at jeg ikke noen gang, aldri, noensinne kan bli bra nok. For alle andre. Og for meg selv. Jeg løper fra deg som snart kommer til å avsløre meg, jeg løper fra maskeradeballet og frykten for å stå naken midt på dansegulvet. Jeg løper fra definering, polarisering, post-post-modernisering og en ustanselig rasering av skogen og fjellet og fjorden. Jeg løper fra ensomheten og følelsen av at jeg er så liten. Så sliten. Men mest av alt løper jeg fra storheten.
Storheten? Ja, jeg beinflyr fra det faktum at jeg egentlig er kraftfull og kreativ og vakker og stor som Hardangervidda en sen vårdag, når bekkene leker seg kåte og ville med alt som spirer og gror.
Så stor er jeg. Fordi Hardangervidda. Og jeg. Vi henger sammen.
Åsmund Seip
Men det ser jeg bare hvis jeg går litt langsommere. Hvis jeg samler hendene bak meg, hviler dem nederst på korsryggen, som en slags avvæpnende gest mot det som møter meg. Ubeskyttet. Åpen. Lar angsten og frykten og ensomheten treffe meg midt i brystkassa. Hever blikket mens jeg skjelver og ser hvem som står på andre siden av alt det jeg er så redd for.
Der står du.
Du er så stor at du henger sammen med meg. Jeg er så stor at jeg henger sammen med deg. Og Hardangervidda. Skogen. Fjellet. Og fjorden.
Kanskje er forglemmelse den farligste epidemien vi mennesker står ovenfor i dag. Langsomhet hjelper, men langsomhet er ikke den egentlige medisinen. Den hjelper oss bare med å komme i kontakt med den:
Medisinen er sammenhengen. Den som vi er en del av.
Åsmund Seip
Den vi alltid egentlig har visst om, innerst inne, dypest nede, der hvor vi bare vet. Men livet skjer og vi glemmer. Sånn er det.
Møt meg i skogen. Møt meg med armene på ryggen. Møt meg naken på dansegulvet. Sammen kan vi hjelpe hverandre å huske. Du er vakker. Kraftfull. Og stor som Hardangervidda.
Sammen. Sammenheng. Her. Hører vi til.
Foto: Trine Sletvold
Åsmund Seip er poet og brenner for åpenhet, kjærlighet og indre bærekraft. Åsmund står bak kontoen @poesimedisin holder skriveretreats på Nøsen og lanserer en medlemsportal for personlig skriving og fellesskap i 2022. Diktsamlingen «Det er dette som er bålet» fra 2021 var hans fjerde utgivelse.
Kommentarer (6)