“Skal jeg dusje eller skrive?”
Jeg hadde vært mamma i under seks uker.
Puppen hang ut av genseren som en blødende, vrengt polvott.
Jeg levde på Helnøtt og husket ikke pin-koden min lenger.
Skulle ikke jeg bli en sånn kul mamma?
En frigjort kvinne?
En sånn som kom seg raskt tilbake?
Istedenfor var jeg blitt noe helt annet.
Et tohodet bære-beist som stinket av surmelk.
Jeg hadde alltid tenkt at jeg var en sånn feminist som var mest opptatt av jobb. Barn var en artig bonus.
Det var før jeg begynte å dryppe melk det øyeblikket den røde bylten i armene laget lyd.
“Hvor lang perm skal du ha?” hadde noen spurt.
Før barn svarte jeg politisk.
Nå svarte noe annet for meg:
“Hvorfor i all verden trenger et direktorat en Instagram-strategi? Kan de ikke bare gjøre jobben sin og slutte å lengte etter likerklikk? Jeg skal ha kontantstøtte til ungen blir ti år, sees aldri.”
“Hva er målene dine?”
Før svarte jeg ambisiøst.
Nå svarte kroppen for meg:
“Bæsje alene. The end.”
Men det var fremdeles noe inne i meg som ville noe.
Jeg ville fortsatt skrive.
Det var en nedtur. Da måtte jeg kanskje ta det seriøst. Men hvordan?
Jeg jobbet i et kreativt byrå.
Det betydde at vi hadde det artig hele tiden.
Fester. Godteri. Avbrytelser.
Dette var ikke sånn, det var helt sikkert.
Heldigvis hadde jeg en læremester i den språkløse, tannløse haien på puppen:
Babyen var gresselig kjedelig.
Og kjedsomheten og kreativiteten er to sider av samme sak.
Kjære, å være kreativ er ikke noe hokus-pokus.
Det er å lage ting.
Reparere ting.
Finne nye bruksområder for ting.
Det er det mest bærekraftige som finnes, og det er meningen med livet.
Det er også motgiften til forbrukersamfunnet vårt.
De fleste av oss forbruker 99% av dagen, og produserer veldig lite selv.
Mange av oss har jobber som handler om å kjøpe inn andres tjenester.Jeg begynte å ta skrivingen min alvorlig på to enkle måter:
Jeg laget noe før jeg konsumerte noe.
Altså skrev nonsens i notatboka før jeg sjekket telefonen.
Og jeg la fra meg telefonen og gikk rundt med babyen og kjedet meg.
Kjedsomhet er utrolig billig og demokratisk.
Jeg laget verdens enkleste rutine:
Når babyen har sovnet, skal jeg skrive et haiku. Et dikt på 17 stavelser.
Ut fra disse rutinene bygget jeg et nytt liv.
Jeg vil at du skal finne din kreative rutine.
Fordi det er veien fra “forbruker” til “produsent”, og det endrer perspektivet på alt du har rundt deg.
Bruk og kast handler ikke bare om engangsplast.
Det handler om at du må be om lov, være ekspert, være “ekte” kunster, være flink nok.
Mens alle kan plukke sanger ut av lufta, skrive dårlige dikt om babyer som sover, tegne sine egne bildebøker til toåringen og breie seg på Internett.
Det er ikke en luksus.
Det er et kroppslig behov de fleste av oss undertrykker.
Og som vi døyver med for høyt konsum.
Tirsdag 2. mars har jeg en gratis workshop der jeg lærer deg tre teknikker du kan begynne med i morgen, som tar deg fra en shopper til en kunster. Meld deg på her.
***
Ida Jackson er forfatter og Internett-heks. Har du små barn, kjenner du henne som forfatter av Brillebjørn-serien. Ida brenner for å få flere til å skrive og ta plass. Følg henne på Instagram, Twitter og Facebook.
