penelope-lea-svalbard-frolageret-erna-klima-aktivist
BARNEROMMET, GJESTEROMMET

Gjesteinnlegg: Klimakampen er en barnerettighetskamp

Penelope Lea fremførte talen under på markeringen av Barnekonvensjonen 30 år. Den er publisert for aller første gang her.

penelope-lea-holder-tale-utenfor-stortinget-klima-aktivist
Penelope Lea holder tale utenfor stortinget på en klimamarkering.

Klimakampen er en solidaritetskamp. En menneskerettighetskamp. Noen dager tenker jeg likevel at den aller, aller mest er en barnerettighetskamp.

Barnekonvensjonen, alle de 40 artiklene, er ved siden av paragraf 112, Miljøparagrafen i den Norske Grunnloven, noen av de aller, aller vakreste og viktigste tekster jeg vet om. De er både drøm og virkelighet. For meg hører de sammen. For meg er de helt avhengige av hverandre for å være, for å bli mest mulig virkelighet.

Det hender jeg leser Barnekonvensjonen når jeg trenger mot, krefter. For når jeg leser den, leser jeg om den verdenen jeg drømmer om og vil arbeide for. Da ser jeg den verdenen for meg. Da vokser den og blir sterk og tydelig.

Jeg drømmer om at alle barn skal få kjenne til og oppleve konvensjonen. Vite at artiklene gjelder dem, vennene deres, søsknene deres, framtiden deres. Kjenne at den gir dem verdi, beskyttelse, muligheter.

Barnekonvensjonen er, som menneskerettighetene, som Miljøparagrafen, som landegrenser, en idé vi har laget sammen. En tanke.

Den finnes bare når vi får den til å finnes. Når vi forplikter oss til den, gjør den til viljen vår. Gjør den til handling, på nytt og på nytt.

penelope-lea-unicef-ambassador
Penelope Lea ble nylig utnevnt til UNICEF-ambassadør. Foto: UNICEF

Naturens eget lagringssystem

Det hender jeg gjentar artiklene for meg selv, til jeg kan noen av linjene like lett som jeg kan puste. Da kjennes det i blant som om jeg planter dem i meg selv, som frø. En arv. Et arvestoff.

Da vokser de inn i tankene mine, holdningene mine, handlingene mine. Måten jeg ser meg selv og andre.

Unicef har lagret Barnekonvensjonen nå, for framtiden. De har lagret den i DNA, i arvestoff. DNA er det tryggeste stedet for lagring, sies det. Naturens eget system.

Det minner meg på at det viktigste stedet vi kan lagre Barnekonvensjonen, kanskje er i oss selv; i hverandre. I hverdagene våre, i handlingene våre.

Ved å gi dem til hverandre. Si dem til hverandre. Gjøre dem til arv. Bruke dem, slik en gruppe barn gjorde da de under det forrige FN-møtet klagde enkelte land inn for brudd på Barnekonvensjonen grunnet manglende klimahandling.

For meg som er klimaaktivist, var det ekstra fint at Unicef har lagret DNA’et som bærer Barnekonvensjonen i seg, i det Globale Frølageret på Svalbard. Frøhvelvet bidrar til å ivareta den biologiske verdensarven vår. Den framtiden vår avhenger av. Nå også Barnekonvensjonen. Det handler om menneskelig overlevelse.

En løsning på framtiden

Jeg var ved Frølageret selv i fjor. Jeg sto i vinden og snøen utenfor hvelvet og fikk høre hvordan de merker den globale oppvarmingen. Hvordan de ser den skje så raskt, til og med raskere så langt nord enn andre steder.

Permafrosten smelter. Hvis den tiner for dypt, vil frøene i hvelvet gå i stykker. Det vi trodde var så trygt, er det ikke lenger. Det er bare så trygt som vi gjør det til. Det avhenger av oss. Av handlingene våre. Akkurat som Barnekonvensjonen gjør.

Kanskje høres det rart ut, men jeg tror klimakrisen også kan være, eller gi oss, en løsning.

En løsning på framtiden. En løsning som kan gjøre Barnekonvensjonen virkelig for flere barn enn det den er i dag. Jeg tror virkelig at de handlingene, de endringene vi må innføre for å møte klimakrisen og beholde permafrosten i Frølageret, er de samme handlingene som vil gi en mer solidarisk hverdag og en tryggere, bedre framtid til alle barn, på så mange måter.

Nå, når Barnekonvensjonen ligger side om side med verdens biologiske mangfold – like trygg, like utrygg, håper jeg vi vil se dette og at vi er villige til å gjøre det som skal til, tidsnok. Til å bevare dem begge og fortsette. Alltid fortsette å gjøre drøm til virkelighet.

penelope-lea-svalbard-frolageret-erna-klima-aktivist
Penelope på en konferanse om klima og teknologi på Svalbard. «Under Arendalsuka i fjor møtte jeg Erna og stilte henne spørsmål. Hun sa at vi må vente på teknologien, derfor hadde jeg lyst til å lære mer om dette.»

***

Penelope Lea er en norsk klimaaktivist på 15 år. Hun ble nylig utnevnt til UNICEF-ambassadør, og har jobbet med klima og miljø siden hun var åtte. I fjor var hun den yngste vinneren noensinne av Frivillighetsprisen.

PS: Les også Iselin Shumbas gjesteinnlegg om klimaangst. En forlenget versjon ble senere publisert i Dagsavisen og endte opp som Iselins TED-talk under Arendalsuka

Gjesteinnlegg: Jorda, baby

Kommentarer (2)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Relaterte saker

Close
Velkommen!