Jeg har vært artist i over et tiår, og aldri vært redd for å ta opp alvorlige temaer i mine sangtekster. Likevel satt «Klima-Marte» langt inne.
Jeg skylder delvis på min trang til å virke kul og bli godt likt, og delvis på å være fra “ironigenerasjonen”. Heldigvis tok jeg meg sammen til slutt, og har nå brukt det siste året på å komme ut av skapet som aktivist. Blant annet ved å gi ut “klimalåta” Verden er stor og diverse kronikker og intervjuer i kjølvannet.
Med et offentlig klimaengasjement følger gjerne en eim av moralisering og en underforstått plikt til å gå foran med et godt, helst feilfritt, eksempel. Konsekvensene av å mislykkes kommer lynraskt, i form av lange pekefingre og denne «ja-men-hva-med-ismen» som setter en stopper for mang en potensielt løsningsrettet debatt.
Jeg har kjent på pekelysten selv, men den blir ikke mindre kontraproduktiv av den grunn. For meg er det derfor viktig å være åpen om egen dobbeltmoral.
Et poeng i låta Verden er stor, er hvordan vi godt vet at mange av våre vaner er klimaverstinger – eksemplifisert her ved lange flyreiser – men opprettholder dem likevel. Ikke bare når vi må, men også når vi har lyst.
Klart vi er opptatt av å ta vare på miljøet, men hvilken forskjell gjør denne ene flyturen i den store sammenhengen?, sier vi til oss selv, og legitimerer dermed en av våre mest klimaskadelige næringer. Jeg har gjort det selv i mange år. Men etter å ha gått inn for å snakke om saken offentlig, er det vanskeligere å fortsette som før. Det føles ikke lenger greit.
Verdens største men
Som en slags skjebnens ironi, eller kosmisk spøk, ble jeg nylig presentert for en tilnærmet perfekt mulighet til å illustrere mitt poeng og gå foran med det nevnte gode eksempel: Walk the walk. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å bruke påsken til å spille for arbeidere på norske oljeplattformer.
Min nye “status” som klimaprofil ble ikke nevnt og hadde etter sigende ingenting med saken å gjøre. Dersom oppdraget skulle tilfalle meg ble jeg forespeilet et sjeldent høyt – og sårt tiltrengt– honorar. Jeg behøvde bare å fly litt rundt i helikopter og gjøre noen konserter. Gøy! Men. Verdens største men.
Jeg så det for meg: Helikopteret lander på dekk og jeg trer ut til larmen fra propellene. Så føres jeg over dekk og innover i plattformen, kanskje iført vernedrakt og hjelm? Og så, under konserten: Har de hørt om meg? Vet de at jeg er “Klimamarte” nå?
Kan jeg spille en låt der ord som klimakvote og global oppvarming blir nevnt uten at noen føler seg truffet og blir sinte, eller hånler fordi de synes jeg er dum og naiv?
“Klimamarte flyr helikoper til oljerigg”
Overskriften vokste frem for mitt indre blikk. Første innskytelse var at dersom det ikke var en spøk, var det i det minste en enkel test, med bare ett svar: Nei takk. Noe annet ville være kroken på døra for “Klimamarte”. Da jeg skjønte at det var reelt, meldte likevel motargumentene seg ganske kjapt, både hos meg selv og dem jeg spurte til råds. For fantes det virkelig ikke en måte å spinne et ja takk og snu dette til min fordel?
“Se på det som en mulighet til å spille for et publikum som virkelig trenger en klimavekker!”, og: “Tenk på all aktivismen du kan bedrive for de pengene!” Eller: “Hvis ikke du gjør det, vil noen andre gjøre det. Du fortjener de pengene!”
Honoraret ville rett nok løst problemet med å finansiere min nye plate, som forhåpentlig skal hjelpe meg å nå frem til flere med høy klimastemme. Det er klart jeg kunne rettferdiggjøre det, og de fleste ville forstå. I alle fall ansikt til ansikt med min personlig begrunnelse. Men samtidig ville jeg indirekte være med på å legitimere en næring jeg vet må avvikles.
Vi har alle våre grunner til å gjøre unntak for oss selv. De er for det meste forståelige og, isolert sett, ubetydelige i den store sammenhengen. Problemet er bare at “alle andre” også gjør det.
Så lenge adferd og forbruk ikke reguleres med begrensninger som gjelder alle, forblir det opp til hver enkelt å bedømme hva som er greit og ugreit. Innenfor klimapolitikken og det kapitalistiske systemet er dette omtrent så lite klart og konsist som det kan få blitt.
Så hva gjør vi, når vi vet at noen må tråkke på utslippsbremsen, og det snarest?
Whatever works
For meg, i mitt personlige oljespons-dilemma, skubbet argumentet: “Marte, du kan ikke fly rundt i helikopter og ta imot gode oljepenger” rett og slett for hardt til min identitetsfølelse, min selvrespekt og min indre – om enn tillærte – sannhet. Jeg sa nei. Det sved, men så snart beslutningen var tatt, følte jeg meg både lettere, stoltere og sterkere enn før. Og noe fattigere var jeg jo strengt tatt ikke.
Om det var skam eller integritet som gjorde utslaget, kan jeg ikke svare på. Jeg synes heller ikke det er så viktig. Begge deler er reelle, gjeldende drivkrefter: Whatever works.
Den kanskje viktigste årsaken til at jeg stadig oftere “gir etter” for Klimamarte, er den sterke følelsen av mening og livsmotiv jeg får av å engasjere meg i en sak som dreier seg om så grunnleggende ting som rettferdighet og opprettholdelsen av alt liv.
Å følge en overbevisning gir en sterk frihetsfølelse.
Sammen med ønsket om at min syvårige datter skal ha en godt liv på en levende planet, er dette en voldsom drivkraft.
Og så er det en siste, mer udefinerbar kraft i spill. En slags vennlig, men fast hånd i ryggen, som hjelper meg å navigere i riktig retning. Kanskje er det rett og slett naturen i meg, som vet hvor jeg skal?
***
Marte Wulff er en låtskriver og komponist i pop- og visesjangeren. Hun debuterte i 2006 og har så langt fem soloalbum, flere radiohits og to Spellemann-nominasjoner bak seg. Følg Marte på Martewulff.com, på Instagram eller på Facebook, og del gjerne innlegget hennes!
Kommentarer (7)