petter-gulli-cf-wesenberg-portrett-haap-12-years

Foto: CF Wesenberg

Jeg er ganske god til å snakke før jeg tenker. Det vil si at jeg først forstår hva jeg sier når ordene er kommet ut av munnen, og det setter meg av og til i ganske ubehagelige situasjoner. Også når det gjelder klima og miljø.

Tekst: Petter Gulli Foto: CF Wesenberg, Carine Løvic Ahlström og Jonas Jacobsson

Sjelden har jeg plumpet mer uti, enn da jeg for noen år siden skulle stå på scenen på et arrangement som morsomt nok het Klima & Karaoke. Jeg kom (typisk nok) litt forsinket og rakk derfor ikke å høre de første talerne. Da det ble en pause, snudde jeg meg mot sidemannen og spurte hva som hadde vært hennes tema. Hun fortalte at hun hadde snakket om hvor lykkelig man ble av å bo i en båt og bruke minst mulig. Så spurte hun hva jeg skulle snakke om.

Før jeg rakk å tenke meg om, spaserte følgende ord ut av munnen min: «Hvorfor folk som deg er livsfarlige».

Det ble umiddelbart en ganske rar stemning, mens jeg stammet og stotret at jeg ikke mente å kritisere henne. Hun var jo langt mer høyverdig enn meg når det kommer til det å redusere avtrykkene sine.

Jeg som er en tidligere reklamemann på 55 år med kronisk kjøtt-, fly- og plastposeskam. En trebarnsfar som møter sitt eget forbruk og sine egne holdninger i døra hver eneste dag og forsøker å gjøre så godt han kan, men vet at det på langt nær er godt nok. Med hvilken rett kunne jeg kritisere henne?

petter-gulli-profilert-foredragsholder-klimakommunikasjon

Petter Gulli er en ettertraktet foredragsholder

En perfekt nullutslippsutgave?

Samtidig mente jeg det litt. At vi ikke må sette lista så høyt at et miljø- og klimaverdig liv blir umulig å oppnå for folk flest. Da oppnår vi bare å øke polariseringen mellom de som gjør det “rette” og store deler av befolkningen. Å bo i en båt og forbruke minst mulig er lite kompatibelt med livet til folk flest. Det skaper for stor avstand. Hvis vi gjør det grønne skiftet for vanskelig for folk, så kommer de til å gi opp før de får kommet ordentlig i gang.

Jeg synes at Anja Bakken Riise, som leder Framtiden i våre hender, har formulert det veldig bra i et innlegg på Facebook: «Må du være en slags perfekt nullutslippsutgave av deg selv for å kunne bry deg om klima? Nei, sier jeg, jeg stemmer for et ikke-perfekt miljøengasjement for alle!»

En annen Anja, med etternavn Stang, har skrevet i et tidligere innlegg her på siden at “Hvis det å leve grønnere fremstår som noe asketisk, strengt og vanskelig som tres nedover hodene våre, er det mot sin hensikt”. Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg tror vi hadde fått med oss mange flere i klima og miljøkampen om vi hadde gjort det litt enklere og mer tilgjengelig.

Pannekaker kan redde verden

Ta kjøttfri mat. Hvorfor gjør vi det så vanskelig? Det er jo kjempelett å lage kjøttfrie måltider.

Pannekaker er kjøttfri mat! Alle liker pannekaker.

Kan vi ikke starte der, i stedet for å presse tofu, linser og grønnkål ned halsen på folk fra dag én?

jonas-jacobsson-pannekaker-kan-redde-verden-pancakes-unsplash

Foto: Jonas Jacobsson / Unsplash

Jeg har en datter på 12 år. Jeg kan gi henne fire kjøttfrie måltider i uka, og hun får det beste hun vet: Pannekaker, risgrøt, tomatsuppe med makaroni og fiskegrateng. Kjøttfrie måltider for helt vanlige folk med kresne unger. Mat vi lært å lage av foreldrene og besteforeldrene våre. God mat alle liker.

Nå begynner det sikkert å koke i noen vegetarhoder. For som min eldste datter som er vegetarianer sier: Fisk er kjøtt, pappa.

Sorry. Jeg tror ikke det norske folk er enige med dere der, folkens. Og det er faktisk dem vi trenger å få med oss om vi skal få orden på det her. By og land hand i hand!

Taco med oumph

Tenk om alle de norske dagligvarekjedene hadde kommet sammen og laget en kampanje for å få folk til å gå over til kjøttfritt, men startet med ting alle liker og kan lage. Og når vi hadde gitt folk mestringsfølelse og stolthet så kunne vi innført det først måltidet der de måtte bytte ut noe. Jeg vet akkurat hvor vi burde starte: Bytte ut kjøttdeigen med Oumph i tacoen. Alle vet jo at den bare smaker tacokrydder uansett.

“Pannekaker kan redde verden” er blitt et av mine favorittutrykk og -metaforer. Lenge var det også tittelen på den nye boken min, men den fikk til slutt navnet HÅP – En praktisk guide for klimaoptimister.

Den er bygget på det jeg kaller “pannekaketeorien”: At vi må gi folk lyst til å bli med i det grønne skiftet, ved å gi dem tro på at det er mulig å fikse problemet, og gjøre det enkelt for dem å bidra. Og da handler det også mye om innpakning og storytelling. Vi må gå fra klimakommunikasjon til klimamotivasjon.

Fem ting alle kan gjøre:

  1. Kjøp færre ting, og bruk mer penger på de tingene du faktisk kjøper. La kvalitet bli det viktigste du ser etter i alt. Alle vet at de tingene man er mest glad i er de man har fått tid til å bli glad i.
  2. Pass deg for salgsfella. Når du senker guarden fordi noe er billig, fyller du skap, skuffe og boder med ting som aldri blir brukt og mat som må kastes. Alle vet at å bomme på salg er det samme som å kaste penger.
  3. Finn de små grepene i hverdagen som motiverer akkurat deg til å leve grønnere. Ikke fordi de små tingene har så stor effekt i selv, men fordi de bevisstgjør deg slik at du husker å gjøre de to viktige grepene som kan føre til nødvendig systemisk endring, og de kommer nå:
  4. Bruk forbrukermakta! Unngå selskaper og merker som ikke er opptatt av å ta vare på mennesker, klima og miljø. Sjekk så godt du kan, det kan dessverre være vanskelig å orientere seg i jungelen av merkeordninger og falske påstander. Boikotter mange nok et dårlig selskap, vil de bli tvunget til å endre seg, eller gå ut av business.
  5. Stem på det politiske partiet og de politikerne som står for den grønneste politikken, og som vil sette en sluttdato for oljen. Dette handler både om å redusere utslipp, og at vi da vil få fart på den grønne innovasjonen Norge sårt trenger.

Kall meg naiv. Kall meg for positiv. Men jeg tror håp funker bedre enn dommedag på folk flest.

Visste du forresten at et selskap i USA har laget en vodka av destillert CO2? At NASA og det finske selskapet Solar Foods har utviklet et proteinpulver av det samme, altså CO2, som ser ut og smaker som hvetemel? Eller at en norsk gründer har utviklet en teknologi som kan stoppe orkaner, som det jo blir flere av når havet varmes opp?

For hver dårlige nyhet må vi gi folk tre gode, i følge klimapsykologien.

Ha en fortsatt fin dag.

petter-gulli-12-years-happy-guy-smiling

Foto: Carine Løvic Ahlström

 ***

Petter Gulli er trebarnsfar, forfatter og rådgiver innen markedføring og bærekraft.  Da FNs klimapanel i 2018 kom med rapporten som ga oss 12 år på å nå togradersmålet, forlot han reklamebransjen for å startet sitt eget selskap 12YEARS. Her hjelper han merkevarer, bedrifter og organisasjoner å ta en tydelig, relevant og troverdig rolle i det grønne skiftet, i tillegg til å jobbe med klimakommunikasjon. Han har nettopp gitt ut boka “HÅP – En praktisk guide for klimaoptimister” som fikk en femmer på terningen av Dagbladets anmelder.