Takket være en insisterende sjelevenn og min egen impulsivitet, befant jeg meg i august plutselig på Burning Man-festivalen i Nevada-ørkenen, 11 år etter at jeg var der for første gang.
Det ble en overraskende emosjonell og eksistensiell opplevelse, der spørsmålet jeg stadig stilte meg var hvem vi 60–70 000 privilegerte ørkenvandrere var nå. Som kunne samles på denne måten til en feiring av livet, friheten og kreativiteten mens verden raser sammen på utsiden. Attpåtil i selveste landet of The Free, Because of The Brave, hvis styresmakter er dypt ansvarlige for at Israels folkemord mot palestinere har kunnet utvikle seg, og fortsatt pågår.
Det var ingen enkel avgjørelse for meg å dra. Fornuften hvisket at det brøt med mine prinsipper å skulle bidra med en eneste krone inn i USA akkurat nå, og egentlig hadde jeg verken råd eller tid til å prioritere en såpass strabasiøs tur på dette tidspunktet.
Følelsene responderte at jeg kun lever én gang. At dette kanskje var min siste sjanse til å på ny oppleve Burning Man.
Jeanett Andrea Søderstrøm
I bakgrunnen lå likevel Nysgjerrigheten som en aktivert streng og dirret om hvor symbolsk det kanskje ville være å delta nettopp i år.
Spørsmålene jeg stilte meg var:
- På hvilken måte vil rettferdighetskamp overhodet få noen plass i Black Rock City?
- Vil folk vise solidaritet med Palestina i det hele tatt?
- Hva med de mange amerikaneres uforbeholdne støtte til Israel; ville den være enda tydeligere?
- Hvordan ville det være å oppleve tempelet i år, i forhold til sist jeg var der, da verden ikke var daglige vitner til en grufull massakre som USA var delaktig i?
- Hva, om noe, kunne jeg bidra med selv?
Jeg valgte å reise.
Som en av mange som har vært ekstra engasjert de siste månedene i protestene mot den Israelske okkupasjonen av Palestina, mot folkemord og vestens groteske dobbeltmoral, har jeg fulgt nøye med på de sosiale bevegelsene som har vokst i omfang verden over.
Det er en fæl setning å skrive, men jeg mener at noe av det beste som har kommet ut av alt som er skjedd etter 7.oktober 2023, er at rekordmange amerikanere endelig har lært mye mer om sannheten bak Palestina og Israels historie.
Jeanett Andrea Søderstrøm
At de endelig har fått innsikt i USAs helt særegne delaktighet i det som har vært flere tiårs akselerering mot folkemordet som nå utspiller seg. Da er det ekstra betydningsfullt at nettopp amerikanere reiser seg og krever at okkupasjonen, undertrykkingen og lobbyismen opphører og at massemediene ansvarliggjøres.
Dette, og det faktum at utallige “nye” jødiske amerikanere i dag har fått øynene opp for hva det er som egentlig foregår mellom Israel og Palestina og USA og Israel, har uten tvil vært min største kilde til håp i en ellers bekmørk tid.
Rett ut til playaen på jakt etter soloppgang og aktivisme
Det var også dette håpet som gjorde at jeg, etter ankomst i campen vår som jeg nettopp hadde funnet frem til midt på natta, ombestemte meg da jeg var på vei i seng. Selv om jeg var utslitt etter en tjue timers reise fra Oslo til Black Rock City (med tre flyvninger og en livsfarlig haiketur i en pelskledd van som tilhørte en fri, erfaren kvinnelig Burner å se tilbake på), kjente jeg en dragning mot playaen hvor jeg visste at tempelet lå.
Hvis ikke der inne, hvor ville jeg finne folk som sørger over Palestinas skjebne nå?
Jeg kledde godt på meg og fant en sykkel som stod parkert utenfor campen og tråkket ut på playaen. At jeg visste at sola snart var i ferd med å stå opp, betydde også mye for avgjørelsen.
Noe av det mest spektakulære med Burning Man er opplevelsen av å sykle rundt på playaen akkurat mens sollyset bryter seg frem gjennom horisonten over fjellene som omringer den. Den lilla himmelen som blir til myk, mørk blå før varme nyanser av rosa og oransje tar over og gir alt og alle et gyllent skjær. Alle ansiktene, alle kunstinstallasjonene, alle kunstbilene (art cars) og alle de vakre, frie, euforiske, pelskledde menneskene på hver sin blinkende sykkel, hvor enn du ser.
Det var i dette morgenrøde lyset at jeg endelig, tirsdag 27.august 2024, kom frem til årets tempel, Temple of Togetherness, for første gang. I god avstand ble jeg stående en liten stund og bare nyte synet, mens en jevn bassdur fra en fest et par kilometer unna fylte bakgrunnen. At det går an å lage noe så stort og vakkert på så kort tid! At det går an å lage noe så vakkert, vel vitende om at det skal brennes ned på festivalens siste dag.
Temple of Togetherness
For her stod tempelet endelig foran meg i den mest instagram-vennlige morgengry og strakte seg elegant, symmetrisk og litt freidig på ekte Art Deco-vis.
Opp mot denne ene åpne himmelen vi alle søker svar hos og trøst av. Opp mot denne ene samme himmelen vi alle er født, og skal dø, under. Litt som forventet var det, for sånn er jeg skrudd sammen, men selvfølgelig ble jeg akutt spirituell, eksistensiell og emosjonell på samme tid! Spesielt frydet jeg meg over øyeblikket av lykke og takknemlighet over menneskers vanvittige skaperevne.
Hadde det bare vært lov å male tempelet, tenkte jeg der jeg stod, så skulle det vært malt som en vannmelon.
Selv om arkitekten Caroline Ghosn, som designet årets Temple of Togetherness, aldri gikk så langt, gikk hun likevel langt. Inspirert av Khaizaran-vevekunst fra Libanon og nygotisk arkitektur, utsmykket Ghosn årets mest storslåtte konstruksjon på playaen med skyhøye, buede symmetriske former og geometriske mønstre. Den ene inngangen ga hun en angelisk portal, som ruvet som et slags midtpunkt man kunne se i front av tempelet hvor enn man kom syklende fra selve “byen” som omringer halve playaen.
Portalen var formet av to utskjærte, gedigne hender som formet en bønn-lignende gest, noe som visstnok skulle symbolisere delte opplevelser og en visuell påminnelse om festivalens fokus på fellesskap. Verdt å nevne var årets verk en forlengelse av de fra tidligere år: Atter et tempel med et dypt budskap om fellesskap, spiritualitet, forsoning og heling.
Romme det som rommes må
Jeg parkerte sykkelen like ved de enorme hendene og merket meg stillheten som vokste omkring bygningen i det jeg gikk inn. Ettersom tempelet kun hadde vært åpent i et døgn på dette tidspunktet, forventet jeg ikke å se masse bilder, plakater og minneord på hver vegg eller stolpe, slik jeg visste det ville bli fylt opp med innen uka var omme. Men jeg forventet, eller rettere sagt håpet, allerede nå å se minneord og en slags markering for det som har skjedd i Palestina det siste året. Og jeg forventet naturligvis å se markeringer om israeleres vonde tap den 7.oktober.
Det siste var det som møtte meg først. I et lite hjørne mellom to stolper hadde noen hengt opp et israelsk flagg og to A4-ark med bilder og navn på savnede gisler. Lys fred over deres minne, tenkte jeg, og kjente klumpen i halsen vokse. All denne volden og unødvendige lidelsen i så lang tid. Alle århundrene med traumer. Kanskje var jeg likevel kommet helt hit for å møte langt flere budskap om Israels tap og sår enn Palestinas?
Jeg følte meg smålig i min rangering av hvem sin sorg som er størst nå, og lovet meg selv å romme alt. Et slags indre mantra om å la det komme det som komme må.
Og så, akkurat i det jeg gikk gjennom inngangen fra passasjen som omringer tempelet, inn til selve hovedrommet, lyste det opp foran meg: Det palestinske flagget, godt trukket utover den ene veggen, og – interessant nok – fastsydd i det amerikanske flagget – forent av et fredstegn på midten. Jeg brast i gråt.
Det vil si, jeg brast i den type gråt man gjør når man både er sliten og sorgtung og føler noe sterkt, men vet at man må være stille og respektfull fordi man tross alt er i et tempel. Et sted for stillhet, kontemplering og forsoning. For mange et minnested, eller sted for å sørge. Hvor folk rundt deg også er emosjonelle, kanskje til og med slitne eller ubekvemme.
For her inne, i tempelet på Burning Man kommer folk for å titte, føle, være sammen i sorgen, minnes noen de var glad i, skrive og legge igjen minneord, gråte og humre, og helt sikkert – for mange – en rekke andre årsaker de ikke visste om før de dro hit og fikk en slags forløsning.
Slik blir vi til helere mennesker
Den eller de som hadde hengt opp det svære sammensydde flagget hadde skrevet unnskyld på flere språk på flaggets amerikanske side, inkludert på hebraisk. Jeg ble sittende å tenke på hvor enkelt, men likevel sterkt og klokt og gjennomtenkt det var. Hvor enn flowerpower det høres ut, er det helt sant at jeg med ett følte meg som et helere menneske.
Her var det rom for å vise solidaritet! Her var det rom for alles sorg. Her var det rom for å stå sammen i sorgen. Her var det rom for politiske ytringer.
Her var det ikke berøringsangst, slik jeg innerst inne fryktet. Her kunne kanskje nye spirer av dialog og mellommenneskelig forståelse vokse i løpet av uka som var på vei?
Jeg ble sittende i en times tid å lese, tenke, puste og ta inn den øvrige energien som fylte rommet med ethvert herlig utkledde (eller avkledde, for den sakens skyld), menneske, som vandret inn fra alt det der ute til alt her inne, på dette tross alt helt unike stedet. Black Rock City.
Denne lille, men overraskende store byen, som huser omkring 80 000 mennesker årlig. Som hvert eneste år siden 1990 selv har vært ansvarlige for å bygge byen opp og rigge den ned i løpet av et par uker hver sensommer. Som riktignok er en befolkning hvor såkalte liberals og social democrats i amerikansk målestokk, er overrepresenterte.
Synlig solidaritet med palestinerne overalt
I dagene som fulgte skulle jeg oppleve at det ikke bare var i tempelet at solidaritet med Palestina ble markert. Fra sykkelen og på vandring møtte jeg folk og passerte camper med Palestina-flagget høyt hevet. På barer, kafeer, konserter og dansegulv så jeg daglig mange med palestinaskjerf rundt halsen.
Selv om mange av de jeg tok kontakt med ikke engang visste hva en keffiyeh symboliserer, og dermed bekreftet min mistanke om at plagget nå helt tydelig er trendy, kunne heldigvis mange bekrefte at de brukte skjerfet helt bevisst.
Flere jeg snakket med innrømmet dessuten at de etter ett år med et kringkasta folkemord og en grotesk vestlig dobbeltmoral, nesten har mistet troen på menneskeheten.
Samtidig tvinger ondskap oss til å se innover, stotret vi oss frem til. Som om den tvinger oss til å revurdere hva det vil si å være menneske. Interessant nok er Burning Man kjent for å gi folk en tydeligere fornemmelse av nettopp dét. Av hva det vil si å være menneske, i relasjon til andre.
Kanskje er det fordi prinsippene om samarbeid, deltakelse, gavmildhet, sivilt ansvar, radikal inkludering og selvutfoldelse fortsatt står så sterkt som eventets pilar.
Uansett hva det er, etter den første morgenen i tempelet fortsatte jeg å besøke det minst én gang om dagen; i alle slags lys og sinnstemninger. Jeg la merke til hvordan det fylte seg opp dag for dag og skrev mange floskler i dagboka mi, á la:
- Hvem er jeg/ vi nå?
- Hvem er vi på utsiden versus på innsiden av tempelet?
- Hvorfor hjelper det å stå sammen i sorg?
- Hvordan skaper vi flere templer?
- Hva betyr slike rom for oss mennesker i møte med all ondskap og det vi ikke kan kontrollere?
- Hvor mye kan vi kontrollere?
- Er vi mer enn små brikker i et spill uten kontroll?
- Hvilken dypere hensikt kan vi inspirere hverandre til å ha?
- Hvordan transformerer vi hat og apati til kjærlighet og handling?
- Hvordan skape en felles mening av det komplekse vevet menneskelige handlinger, både gode og onde, utgjør?
- Hva gir trøst og hva gir håp?
Vake for Gaza
Fredag kveld samlet folk seg i tempelet for en Gaza vigil, etter at den i fem dager hadde vært annonsert med svart sprittusj på veggen ved siden av de nevnte sammensydde flaggene. Hensikten var, fortalte den palestinske og amerikanske initiativtakeren, å holde en ikke-religiøs minnestund for de palestinske ofrene – og menneskeheten selv – hvor folk samles i refleksjon, protest, solidaritet, meditasjon og bønn.
Hvem enn som ville dele noe kunne gå opp foran forsamlingen, og i god amerikansk stil ble det mange flammende innlegg og sterke følelser; hvor både palestinsk-amerikanere og jødiske amerikanere bidro.
Som en fra et land med en helt annen historikk hva angår vår utenrikspolitikk og vårt bånd til Israel, ga det håp å høre så mange unge amerikanere snakke om den livsfarlige dehumaniseringen av muslimer, om lobbyismen som gjennomsyrer landet deres og om hva vi alle kan gjøre og tenke for å endre på situasjonen.
I hovedsak var det bare kraftgivende og helende å merke seg folks ekte medmenneskelighet og sterke ønske om å skape endring og nytt håp, og å føle at man står sammen i sorgen og sekundærtraumene.
Essensen av å eksistere
Like etter mitt første møte med Burning Man i 2013, føyde jeg meg nok inn i rekken av alle de som bekrefter det etterhvert mange har hørt og lest om festivalen: At å delta i beste fall er en spirituell reise, der man blir konfrontert med dype spørsmål om verdier, meningen med livet og vår menneskelige eksistens. Likevel tenkte jeg i år mye mer over hva det er som gjør at man blir så eksistensiell på Burning Man. Og på hva tempelet faktisk symboliserer for folk og hvordan mange til og med blir overrasket over at det liksom skjer noe med en der inne.
Ikke minst: På hvordan det er transformerende for mange å delta i brenneritualet av Mannen og Tempelet (på henholdsvis lørdag og søndag), og at de markeres på totalt ulikt vis.
Tempelet er heller ikke bare et minnested for sorg og refleksjon, men et rom der besøkende frigjør seg fra byrder gjennom tradisjonen med å legge dem igjen i tempelet, for så å se det brenne ned den siste dagen av festivalen.
Når titusenvis møter opp for å se tempelet brenne, er det for første gang på dagevis helt stille i ørkenen. Ikke en eneste art car spiller musikk, ikke en eneste vennegjeng hoier og hyler i fryd, slik de aller fleste gjør det kvelden før (når Mannen brennes).
Tempelbrenningen minner oss om livets forgjengelighet og åpner for kollektiv heling og nytt håp.
Alle som ser flammene sluke det storslåtte verket til det ender som en brent plankehaug på bakken, vet at det var fylt til randen med minneord, bilder og forlatte byrder.
Å se det brenne ned og tenke på alt det har rommet av unike, intense erfaringer bare på seks dager, er en kraftfull, følelsesladet opplevelse. Som en forsegling av alt vi har delt og skapt de siste dagene, hvor verdien av fellesskap, forsoning og fornyelse reiser seg i asken.
Fornyet håp og innsikt
I år som i 2013, gikk det opp for meg der jeg stod under den flammefargede kveldshimmelen, hvor inderlig heldig og takknemlig jeg er for å være i live, tross alt det vonde, uvisse og tilsynelatende håpløse. Men i år skjedde det også noe helt nytt under tempelbrenningen.
I år brøt plutselig en kvinne den myke stillheten etter at tempelet hadde falt i bakken. “FREE FREE PALESTINE!” ropte hun.
Et rop som umiddelbart ga fra seg et ekko gjennom befolkningen. Hjertet mitt gjorde et hopp og gledestårer presset seg på. For en forløsning, tenkte jeg. For en modig stemme!
Like etterpå ropte en mann litt spakt, men tydelig “Not on behalf of Israel”, og så ble det igjen helt, helt stille.
Ingen svarte på ropet hans, ingen buet han ned. Det var rom for begge ytringer.
At solidaritet med Palestina var fremtredende under årets Burning Man, er kanskje ikke så overraskende. Likevel ble jeg enormt lettet over det. Og kanskje ble det sånn fordi jeg aktivt søkte etter den, som et speil på min egen demonstrasjon.
Hvis det er tilfelle har lærdommen i så fall vært burningmansk i all sin essens:
Fortsett å søke, bidra selv med å skape og stå sammen.
Jeanett Andrea Søderstrøm driver sin egen podkast I lys av døden og lager Innimellom podkast for Flux forlag – hvor hun også jobber som dialogfasilitator. Hun er utdannet samfunnsviter, pensjonert globetrotter og opptatt av aktivisme og fellesskap. På fritiden elsker hun å skrive og lese, lage mat, danse og leke med venner og de to barna sine.
Du finner Jeanetts profil her, og kan følge podkast-kontoen hennes på instagram og facebook.
