En som kaller seg grønn, bør vel også ha grønne fingre? Det har jeg aldri hatt. Før nå!
Da jeg bodde noen år på landet som liten, fikk jeg for meg at jeg skulle lage et bed. Et rundt et, kranset med fine, runde steiner. Jeg spadde, plantet og herjet, før jeg lot det helt i stikken. Jeg var en quitter.
Siden har jeg knapt klart å holde liv i de mest lettstelte planter. Selv sukkulenter har jeg tatt knekken på; jeg kvalte dem med kjærlighet (eller vann, om du vil).
Inntil vendepunktet, for litt over et år siden. Jeg ønsket meg et fikentre til bursdagen min, inspirert av det tre meter høye treet til Vanessa Rudjord fra Mina Milanda. Mitt kom fra samme sted, og tok turen hele veien over fjorden. Bare for å begynne å mistrives så tydelig som bare en plante klarer.
Den hang med hodet, felte blader, som samtidig gulnet foran øynene mine. Da bestemte jeg meg for å ta opp kampen for fikentreets overlevelse. Etter en desperat rundspørring av hagekyndige venner (les Facebook), ble jeg overøst med tips, og fulgte dem alle:
Jeg pottet om treet i en romslig keramikkpotte, foret det med hestemøkk (nam) og satte det ut i vårt sydvendte, lune vindfang. Passet på å aldri la det tørke ut og dusjet det minst like ofte som meg selv
Vet du hva? Det funket som faen. Treet tok seg sammen, fikk tilbake livsgnisten.
Store, knallgrønne blader sprutet frem, det samme gjorde små, optimistiske fikenkart. Totalt 25 stykker, faktisk. Og slik fortsatte det. Det ble som en tredje baby, og jeg ble helt fra meg hvis naboen hadde glemt å vanne det én eneste sommerdag mens vi var borte.
The world is my flowerbed
Denne splitter nye og uvante, botaniske mestringsfølelsen (”jeg kan planter!”) ga meg en helt ny motivasjon, og nå fortsetter jeg å rette opp karmaen ved å gi omsorg til alle de grønne plantene våre, som det blir stadig flere av.
Også sukkulentene. Derfor har jeg nettopp kjøpt et nytt pengetre, ganske symbolsk, for å komplimentere den ganske traumatiserte kvasten vi har på badet.
Så tok jeg med de ferske, grønne fingrene mine ut, og anrettet mitt første blomsterbed.
Du forventer kanskje at jeg dyrker økologisk squash og sukkererter over en lav sko? Det skulle jeg også ønske.
Men jeg begynner med blomster, for å gi litt farge til den ellers uambisøse ”naturhagen” vår – og matche den pudderrosa skaterampen.
Jeg fikk nemlig en haug rosa blomsterløk av min venninne Nina til bursdagen min; gladioler, lykkekløver (bare navnet gjør meg glad!) og liljer. Og inspirert av samarbeidet mellom Le Backhand og Blomsterfesten, spedde jeg på med masse økologiske frø i verdens fineste poser fra «blomsterguru» Christin E. Holthe Olsen.
Vill vin og slimete skapninger
Det var ikke bare, bare. Først måtte vi fjerne metervis med seige røtter fra villvinen, som – selv om den kan se dekorativ ut– kveler alt annet liv i meters omkrets.
Så tømte vi to store, stygge lecakrukker som stod brakk, hvorav den ene inneholdt et lass med lecakuler, en gigantisk edderkopp og en hel liten maurtue! Morten gjorde grovarbeidet, mens jeg stod for «arkitektjobben» og selve plantingen.
Hvem skulle trudd? Nå kommer jomfruen i det grønne, moskuskattost og ringblomst (for å demotivere sneglene på en vennlig måte) opp i fleng. Og de to sistnevnte kan faktisk spises!
Det er så fint med blomster på alt fra salater til kaker, så det er bare å stålsette seg; jeg kommer til å bli en sånn som putter blomster på alt. Instagram be ware…
Jeg lover at det kommer en oppfølger når flere av disse faktisk blomstrer, med nevnte kakebilder. Enhver unnskyldning til å bake er innafor, spør du meg!
Har du hage? I så fall tar jeg mer enn gjerne i mot dine beste tips! Vel har jeg grodd lysegrønne fingre, men jeg er fortsatt en nykomling på hagefeltet.
Kommentarer (4)