Disse siste ukene har jeg blitt rystet til grunnvollene av verdens styresmakter og medier, men positivt overrasket over menneskeheten.
Ja, jeg snakker først og fremst om USA og Biden. Han jeg og mange med meg trodde var «the good guy», i motsetning til gærningen Trump. For meg har han nå blitt et symbol på menneskelig kulde. På at så mye handler om penger og makt.
Bildene av den godslige bjørneklemmen han ga Netanyahu er for alltid etset inn på netthinnene våre, og både Aljazeera og The New Yorker har skrevet om Bidens «bear hug strategy».
Det er mulig han også advarte Netanyahu mot å skape et nytt 9/11 og «anbefalte» ham å slippe inn nødhjelp i Gaza, som har vært uten rent vann, mat, strøm og drivstoff i tre lange uker. Men hvilken rolle spiller dét, når den stormannsgale psykopaten av en president gir blanke i rådene, og kun tar i mot amerikanske penger, våpen og offentlig støtte.
Verdens største utendørs fengsel er i skrivende stund i ferd med å forvandles til verdens største gravplass, og mange av bombene som dreper babyer, skolebarn, gravide kvinner og besteforeldre har amerikansk opphav.
Som om ikke dét er sjokkerende nok, brukte USA vetoretten sin i FN til å stemme mot humanitær pause i angrepene som nå har oversteget en hel atombombe til sammen. Faktisk er det 44. gang de bruker denne retten til å stemme i Israels maktsyke favør!
Kjærlighetssorg over verden
Jeg våkner opp med klump i magen, og legger meg skjelvende og utmattet med et hode som spinner så mye at det føles som om det skal sprenges. Det føles som kjærlighetssorg. Kjærlighetssorg over at verden ikke er som jeg trodde.
Det er ikke til å fatte at vi er vitne til livestreamingen av nedslaktingen av et helt folk! Og at selv når FN til slutt får flertall for våpenhvile, er den ikke bindende(!) og har derfor ingen effekt.
Jeg er desillusjonert over at verdenslederne jeg trodde var «good guys», er de verste av dem alle. (Biden, Kamala og Trudeau, jeg snakker til dere!)
Jeg er vantro og sint over at også vår egen statsminister og regjering har vært så musestille i ukesvis, helt siden nesten alle partilederne som papegøyer i kor fremførte det utslitte mantraet om ‘Israels rett til å forsvare seg’.
Må vi – det norske folket – virkelig forklare dem at folkemord ikke er selvforsvar?
Og nå, etter flere uker med bombing og 8000 drepte, noen puslete utsagn om at det muligens bryter med folkeretten. Too little too late!
Den egyptiske podcasteren Rahma Zein beskriver USAs forhold til Israel slik: «You’re raising a spoiled brat that you have no ability to say no to, and that has now grown up to become a sociopath.» Det er skremmende godt sagt.
Håp for menneskeheten
Jeg aner ikke hvor dette vil ende, og gruer meg til fortsettelsen, men likevel: Millioner av mennesker verden over som tar til gatene og roper ut sin solidaritet med alle de uskyldige sivile ofrene, tenner en spire av håp i meg.
Så mange jeg kjenner – kunstnere, forfattere, musikere, lærere, påvirkere – som vanligvis aldri deler om krig og politikk, gjør det nå. Og dette går igjen i det de deler:
De ser seg selv i de fortvilede og sørgende foreldrene. De ser sine egne barn i barna som bombes, som kjemper mot vekten av ødelagte bygninger.
Vi kjenner igjen de samme skoene, de samme fotballtrøyene og t-skjortene med superhelt-motiv. Størrelsen og formen på hendene deres. Ansiktene som speiler frykt, sjokk og smerte.
Vi ser oss selv i dem, og derfor er det ikke lengre oss og dem. Det er bare oss.
Dette handler om menneskeligheten vår; om sjelene våre. Derfor gjør det så vondt. Og nettopp derfor er det så viktig.
Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe: Demonstrere, donere og dele, dele, dele. Kreve våpenhvile nå! Be om en fredelig løsning, noe mer blod aldri kan være.
Stille Netanyahu for Menneskerettighetsdomstolen for de utallige krigsforbrytelsene. Boikotte firmaene som profitterer på okkupasjonen, som McDonald’s, Starbucks og Disney. (Visstnok har aksjene deres rast i verdi i det siste, noe som tyder på at det virker.)
Vi må gjøre det vi kan, selv om det ikke er nok. Slik kan vi føle oss litt mindre maktesløse, litt mindre alene.
Slik kan vi forhåpentlig svare med rak rygg når barnebarna våre en gang i fremtiden spør: «Hva gjorde dere?»
