Hvorfor skal det være så vanskelig å bli eldre? Alternativet er da virkelig mye verre!
I år fylte jeg 43. Jeg har liksom aldri skjønt poenget med å lyve på alderen, men for et pregløst tall. Helst skulle jeg ha skrevet et befriende gi-f-og-vær-deg-selv-innlegg, for det trenger vi mer av. Men hvis jeg virkelig skal være ærlig med meg selv – og dere– er det ikke fullt så enkelt.
«Du skal være den du er og ikke late som du er noen andre…» skråler åtteåringen. De lærer det på skolen, men hvilke forbilder har de hjemme? På samme måte som du må elske deg selv før du kan elske andre, må du leve som du lærer (bort). Hvorfor i all verden er det så vanskelig?
Spør dere meg, er det beste med å bli eldre at du blir tryggere i ditt eget skinn. Selv om også dét er i stadig endring.
Du bryr deg mindre om hva andre synes om valgene du tar. Men let’s face it – bokstavelig talt: Du kan lese tusen visdomsord om at de eneste hindrene sitter i hodet, men de fleste av oss vil alltid bry oss litt. Selv om vi stadig blir flinkere til å bry oss mindre.
En injeksjonsmotstanders bekjennelser
For snart 10 år siden, da jeg jobbet i ELLE, skrev jeg en femsiders artikkel om plastisk kirurgi. Heldigvis fikk jeg lov til å være kritisk. Researchen inkluderte en pressevisning på en av de mest profilerte skjønnhetsklinikkene på den tiden.
Det var en surrealistisk opplevelse: I et møterom fullt av mistenkelig glatte fjes – flere fløyet inn samme morgen – fikk vi presentert «siste skrik» innenfor plastisk kirurgi.
Det var nærmest vekkelsestemning i rommet da lederen presenterte nyhetene, og forkynte at vi gjerne kunne teste noen av behandlingene hvis vi ville! Før den svenske spesialsykepleieren satte øynene i meg og annonserte høyt og tydelig i plenum at jeg kunne jo gjerne gjøre noe med linjene på hver side av munnen.
Alle har sine komplekser, og jeg er intet unntak. Men de linjene hadde jeg faktisk aldri tenkt på før. Jeg var 33.
Slik gikk det altså til at jeg prøvde Restylane uten å ha hatt noe som helst ønske om det. Tvert imot; jeg er jo et naturbarn! Eller? Det må ha vært kombinasjonen av det sjeldne gratistilbudet og det nyfødte komplekset som fulgte med.
Etter en påfølgende sponset lunsj på Bølgen&Moi kom jeg tilbake på kontoret med en lett rødme ved begge kinn. Jeg sa ingenting, men jeg skammet meg.
Hvis jeg ikke var fornøyd med resultatet, skulle jeg massere områdene for å fjerne effekten raskere. Gjett om jeg gjorde! Jeg følte meg på en merkelig måte lurt. Jeg fortalte ikke en gang min daværende kjæreste om det. Hittil har det vært min lille hemmelighet; et skoleeksempel på kognitiv dissonans.
«Are you willing to morph?»
Siden har jeg altså for lengst tippet 40, og innrømmer at det blir stadig vanskeligere å være like kompromissløst kritisk. Jeg er superpositiv til alt som verken innebærer stikking eller skjæring – fra akupunktur til green peel. Men utover det?
Det skyldes minst like mye frykt som moralisme: Hvem vet hva botox gjør med ansiktet på sikt? Vi har alle sett de ”smeltende” ansiktene til kjendisene som ikke klarte å stoppe mens leken var god.
Vi snakker tross alt om å sprøyte nervegift – eller fett fra din egen rumpe- inn i fjeset! Hvordan det egentlig kan gå bra, er beyond me.
Jeg husker fortsatt makeup-eksperten til et internasjonalt skjønnhetsmerke, som hadde kommet hele veien fra L.A. for å demonstrere produktene. Til tross for merkets naturlige profil, var det lett å se at han selv ikke var fremmed for sterkere saker.
Samtalen dreide inn på kosmetisk kirurgi. Etter en tørr konstantering av at han hadde nok botox i seg til å drepe et lite barn, sa han: – Well, darling, you have the choice between looking old and looking different. We all have to be willing to morph.
Alle lo, for det er jo sant. Ingen vil se gamle ut, men – kors på halsen– jeg vil heller se eldre ut enn helt annerledes. Og tidsånden ber om mer mangfold. Det er lov å håpe at idealene våre er i endring, om enn med babysteps.
Kremen som «fjerner trekkene»
Mamma har flere ganger påpekt det absurde ved at modellene for rynkekremer sjelden er over 25. Jeg er så enig. Hun kjenner seg ikke igjen i noen av reklamene hun er i kjernemålgruppen til. Det gjør knapt jeg heller.
Mormor – skuespiller, forfatter og en ekte luksusbohem, ønsket seg alltid en krem som «fjerner trekkene” til jul. Selv da hun var godt oppi 80-årene. Hun sa det med et lunt smil, klar over at ”trekkene” var ganske godt innprentet. Likevel ønsket hun seg en slags tryllestav. Gjør vi ikke alle det?
Jeg tror ikke mormor visste hva botox var, men dét og Restylane er vel det nærmeste vi kommer å ”fjerne trekkene” i dag. Bare synd at vi fjerner mimikken i samme slengen.
Jeg dømmer ingen fordi de vil ha et bedre selvbilde. Spørsmålet er om det hjelper?
Selv er jeg redd for å havne i en ond sirkel. Hvis jeg først begynner å fikse på ansiktet, hva blir det neste? Halsen? Hendene?
Er det nemlig noe jeg er overbevist om at komplekser har evnen til, så er det å flytte på seg.
Det er så mye mer å si om dette temaet, ikke minst om hvorfor det har blitt sånn. Har dere lyst på en oppfølger om det? Og hva tenker dere om kosmetiske inngrep vs naturlig skjønnhet? Legg igjen en kommentar under, da!
Kommentarer (2)