I en bratt skråning ved Mjøsa er det bygget et hus som skiller seg ut. På samme tid gjør naturmaterialene at det glir diskret inn i det gamle tunet og naturen rundt.
Tekst: Karen Gjermundrød Foto: Jan Olav Jensen
Huset med de mange vinduene er hjemmet til to historikere og døtrene på 11 og 14 år, bygget på en nedlagt gård de har tatt over. Det gamle gårdsbruket Kallrustad fra 1800-tallet ligger ti minutter sør for Gjøvik i Østre Toten kommune.
– Da besteforeldre mine bygde seg nytt hus lenger ned i bakken i 1972, ble det stående tomt her i over 30 år. Helt inntil vi begynte å tenke over at dette kunne være en sjarmerende plass å etablere seg på etter å ha bodd flere år i Oslo, forteller Trond Nygård.
På tross av 30 år uten folk, var hovedbygningen i ok stand, men innvendig var takhøyden for lav til å kunne fungere som permanent bolig. Låven var delvis brukbar, men bærekonstruksjonen var i ferd å råtne enkelte steder.
– Vi inviterte derfor arkitekten Håkon Vigsnæs til å se på stedets muligheter sammen med oss, forteller Nygård.
Panel og platting fra revet låve
Ane Kristin Rogstad og Trond Nygård var innstilt på å bygge en moderne bolig på gården der det tidligere hadde stått en kårbolig for å tilbakeføre tunformen.
Paret hadde et ønske om å gjenbruke så mye som mulig. Konklusjonen ble at låven burde rives, men at panelet var av så bra kvalitet at det kunne gjenbrukes på et nytt hus.
Vi hadde en vag idé om at vi kunne bruke panelet på uthuset, men arkitekten mente den var god nok til selve huset.
Det nye huset ble satt opp mellom den gamle hovedbygningen og låven der det tidligere hadde stått et annet hus. Låven ble revet og et nytt uthus ble bygd på den gamle fjøsmuren. Slik ble tunet gjenfødt.
– All kledningen til det nye huset ble tatt fra den gamle låven, i tillegg til noen ekstra bord som vi fikk fra en kar i Fåberg som hadde revet et gammelt bryggerhus. Det er umalt, og har aldri vært behandlet med noe, sier Nygård.
I samspill med arkitekt og byggmester kom det stadig nye idéer til løsninger og gjenbruk, blant annet at plattingene på hver side av huset kunne bygges av gulvbord fra den gamle låven.
Arkitekt Håkon Vigsnæs forteller at mange av de gamle kledningsbordene var bredere i den ene enden enn den andre, som følge av at treet er tykkere ved roten enn i toppen. Dette ble utnyttet ved å gi kledningen en vifteform som ble tilpasset takvinkelen og det skrå terrenget.
Barnas egen etasje
Huset som er på 150 kvadrat, har fire soverom, lekehems, kjøkken, stue og vinterhage, i tillegg til vaskerom, bad og gjestetoalett.
Nederste del av trappa fungerer som en seks meter høy lesekrok!
Det er støpt betonggulv i første etasje og lagt vannbåren varme, forberedt til senere å kunne kobles til en litt mer avansert varmepumpe.
En egen etasje for barna er lokalisert øverst i huset mens foreldrene sover og arbeider i underetasjen. I mellom ligger oppholdsrommene trinnvis ned mot vest. På et sted i huset er det hele tre rom over hverandre, selv om det i utgangspunktet er et to-etasjes hus. Romhøyden varierer fra halvannen meter til seks meter.
Lys og utsikt la føringer
Husets mange vinduer og plasseringer er iøynefallende. – Utsikt og solforhold har lagt føringer for vinduenes plassering og størrelse i de ulike rommene i huset, forklarer arkitekt Vigsnæs.
Om vinteren stiger sola knapt over tretoppene i åsen mot sør. Morgensola i øst dukker opp mellom trærne, før den skjules bak gamlehuset på gården. I vest er det utsikt mot Gjøvik, mens Mjøsa brer seg ut mot nord.
Takvinkelen løfter seg mot tunet i sør for å slippe den lave vintersola inn i bygningen.
Vinduene er satt utenpå stenderverket som et variert men sammenhengende bånd rundt hele huset og oppfattes som en glasshinne som går sømløst i ett med ytterpanelets overflate.
Det synlige stenderverket kan minne om den gamle låvekonstruksjonen.
– Det har vært et spennende samarbeidsprosjekt mellom arkitekt, byggmester og oss, som har bekreftet at jo flere hoder som tenker godt jo bedre, konstaterer Trond Nygård.
Fra hovedinngangen mot sør, har planløsningen en todelt fokus. Fasaden åpner seg mot sjøen nordover, samtidig som den beveger seg trinnvis skrått ned mot terrassen på vestsiden av huset. Oppholdsrommene flyter sammen, kun adskilt med trinn og høydeforskjeller.
– Dette har blitt et godt hus som vi liker å oppholde oss i, med mye dagslys som slippes inn, ulike soner og varierende takhøyde, sier Nygård.
Reportasjen har tidligere være publisert i Aftenposten Bolig og Bergens Tidende.
***
Karen Gjermundrød er frilansjournalist og ny bidragsyter til Green House. Hun brenner for bærekraft, gjenbruk og sunne, grønne hjem og arkitektur. Hun har tidligere skrevet om lys i gamle hus i Green House. Se mer av Karens arbeider på Vivaz.no.
Kommentarer (0)