Sivilingeniør Christine Spiten bor tidvis i en seilbåt og er medgründer av undervannsdronen Blueye. Hun mener vi får større omsorg for havet ved å oppleve det.
Tekst: Anja Stang Foto: Kjell Ruben Strøm
Jeg intervjuet Christine for Fornebu S sitt nettmagasin, hvor Green House har et grønt hjørne. Etter avtale publiserer jeg det her i sin helhet.
29-åringen har bokstavelig talt hatt et nært forhold til havet hele livet.
– Jeg har vært på hytta i Nevlunghavn hver eneste sommer fra jeg var 10 dager gammel. Det er et sted som betyr mye for meg, og det var der jeg først lærte å seile, minnes Christine. Hun fortsatte i Asker Seilforening fra hun var 10, seilte fire dager i uken de neste åtte årene – frem til hun ble distrahert av russetiden – og ble Norgesmester i 2007.
Den unge gründeren, som har blitt kåret til ’30 under 30 Most Important Tech Founders’ av Forbes Magazine og World’s Top 50 Women in Tech 2018, har en vennlig klarhet og et jordnært vesen til tross for alt hun allerede har oppnådd. Det største er undervannsdronen Blueye Pioneer.
Grip mulighetene!
Christine studerte Industriell Økonomi og Teknologiledelse på Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU). – Studiet består av fysikk og teknologi, i kombinasjon med finans- og økonomifag. Det er en god miks og kobler sammen to verdener som ellers er veldig forskjellige. Jeg ønsket å bruke utdanningen til å skape løsninger for havet, og tok derfor robotikk og entreprenørskap på Ås, før Gründerskolen i San Francisco ved UC Berkeley.
Hele veien har hun takket ja til mulighetene som har dukket opp: – Det å si ja til en oppgave eller utfordring, har åpnet for enda flere muligheter! Så har jeg bare måttet lære meg hvordan jeg skal løse oppgaven underveis, ler hun. – I Blueye har vi bygget et fantastisk team og hatt en strategi om hele tiden å ansette mennesker som kan fortelle oss hva vi skal gjøre! Å ansette eksperter innenfor de feltene vi ser må dekkes; software, elektronikk og design.
Livet om bord
Sommeren 2015 var hun en av fire ingeniører som startet Blueye Robotics på Innovasjonssenteret på Gløshaugen ved NTNU i Trondheim. De tre andre var Erik Dyrkoren, Martin Ludvigsen og engleinvestor Erik Haugane. Straks vokste de ut av det lille kontoret der de mekket prototyper med 3D-printere, loddebolter og det organisatoriske – alt på samme sted.
Nå teller Blueye Robotics-teamet 30 personer fordelt på kontorer i Oslo og Trondheim. Undervannsdronene blir nå produsert i Polen, og ble sendt ut til de første kundene i slutten av 2018. – Store, industrielle ROVer (Remotely Operated Vehicle) har eksistert lenge. Vi valgte å kalle Blueye en undervannsdrone, siden opplevelsen minner så mye om å styre en flygende drone, forklarer Christine.
Da hun flyttet til Trondheim for å starte Blueye, bodde Christine i kollektiv mens hun leide ut leiligheten i Ås. En dag spurte en kompis om hun ville være med å se på en seilbåt han vurderte å flytte inn i. Det endte med at hun gjorde det isteden.
– Den lå i Svolvær i Lofoten, så det var perfekt: Jeg kombinerte det med noen skiturer, før jeg seilte den til Trondheim sommeren 2016. Det var min første seilbåt med motor, og noe helt annet å håndtere en båt på 3,5 tonn enn en liten seiljolle som jeg var vant med. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, men har ikke angret et sekund!
Båten var godt isolert, men en dag våknet jeg av at strømmen hadde gått på brygga. Det var 16 minus og jeg hadde rim på nesen.
Nå ligger Viva Tavaha på Bygdøy i Oslo. – I vinter kjøpte jeg leilighet for å ha et sted på land, men i sommer tenker jeg å leie den ut og flytte ut igjen. Det finnes ikke noe bedre enn å bo i båt om sommeren!
Flyvrak og fossile sjøstjerner
Det revolusjonerende med en undervannsdrone? – Sammenliknet med å dykke, kommer du dypere og kan utforske lengre. Det er mulig å komme til på steder hvor det er trangt, utilgjengelig og dypt, hvor det kanskje innebærer risiko å dykke ned selv. Det er mange ulike bruksområder; fra oppdagelsesdykk etter sunkne vrak og sjeldne arter, til shipping, akvakultur, søk- og redningsarbeid, forteller Christine:
Dronen er for alle som har behov for øyne under vann – også under isen.
Det mest spesielle stedet hun har inspisert med sin blåøyde innovasjon, er trolig havet under Monacobreen på Svalbard; en isbre som har trukket seg tilbake flere kilometer på få år.
– Vi dykket ned til 50-60 meters dyp. Der er det ingen som har vært før, så du aner ikke hva du får se. Det var litt som en månelanding: Vi så en stor, stjerneliknende stein som biologene mente måtte være en fossil sjøstjerne. Det var også masse småfisk, som tiltrekkes av lyset på dronen!, ler hun.
– Trondheimsfjorden er for øvrig et av stedene med høyest tetthet av kaldtvannskoraller. I tillegg er fjorden full av både skipsvrak og flyvrak fra andre verdenskrig.
Tavaha: Ta vare på havet!
Blueye samarbeider med selskaper som Hurtigruten, som vil tilby opplevelsesdykk til gjestene ombord på ekspedisjonsskipene. – Du kommer så mye tettere på naturen og det du ellers ikke får oppleve under vann. For de fleste er havet bare en overflate. Vi har sett at vi må forklare hva man kan se og oppleve under vann, forteller ildsjelen.
– Blueye er basert på visjonen om å gjøre havet tilgjengelig for å skape forståelse, empati og omsorg, og inspirere folk til å ta bedre vare på havet.
Christine synes det er på tide å vise frem de områdene hvor vi har gjort tiltak, for å vise at trenden går andre veien: – Som at korallene noen steder kommer tilbake fordi vi har ryddet opp. Den historien synes jeg mangler litt. Det er enten de flotte, urørte stedene eller de som er fulle av plast.
Vi trenger også de positive narrativene: La folk se at det vi kan gjøre som enkeltpersoner, myndigheter og land faktisk nytter!
29-åringen røper at hun skriver på en bok om temaet: – Jeg setter meg selv i slutten av min egen karriere, og ser tilbake på alle de gode valgene vi tok og hvordan vi faktisk klarte å snu skuta. Det er så mange bøker og filmer som handler om at vi må se oss om etter planet B, C eller D. Hvordan skal vi få folk til å legge ned en innsats hvis vi ikke klarer å forestille oss at det hjelper? Klimadepresjon har jo blitt en diagnose. Jeg mener at vi må fylle opp den andre skålen.
