Mitt første møte med bier var gjennom min farfar som er birøkter. Jeg minnes fortsatt den seige og søte lukta av voks og honning. Lyden av summende bier i hagen.
Som barn fascinerte det meg at man kunne ha en jobb som innebar at hundretusenvis av insekter bodde i små hus på rekke og rad i hagen din. Da jeg ble eldre og selv fikk interesse for birøkting, skulle jeg i tillegg forstå viktigheten av disse små, summende vesenene.
Tekst: Maria Huseby Foto: Maria Huseby og Ole Henrik Dyrseth
Blomster og bier
De flestes forhold til bier er ganske enkelt: Bier summer, irriterer og stikker. En typisk misoppfatning av disse egentlige så fredelige og folkesky dyrene. Ofte forveksles de med vepsen, den egentlige synderen som surrer rundt matbordet ditt om sommeren.
Honningbier trekkes mot blomster, ikke mennesker. Og det er nettopp derfor honningbiene har en av verdens viktigste jobber, nemlig pollinering.
En verden uten bier
Det alle kanskje ikke vet, er at over 84 % av Europas ville vekster på en eller annen måte er avhengige av bestøvere. Likedan med 15-30% av maten vi spiser.
Epletreet i hagen din, blåbærene i marka. Til og med sjokoladen du spiser på fredagskveldene er avhengig av bier.
Med andre ord hadde både planteliv og matproduksjon blitt betydelig innsnevret uten disse pollinerende insektene.
De siste tiårene har biene blitt stadig mer utsatt. De dør, og flere biearter forsvinner eller står i fare for å gjøre det. Årsaken ser ut til å være sammensatt: Noen peker på klimaendringer, andre sikter til økende bruk av sprøytemidler i jordbruket, menneskeskapte endringer i landskap og tap av bienes leveområder. Gjerne en kombinasjon av alle de nevnte.
Ulike teorier til tross, er det et faktum at vi trenger biene. Som min farfar en gang sa i forbindelse med et intervju: «Naturen trenger honningbiene, og biene trenger birøkterne».
I samspill med omgivelsene
I en hverdag som tilsynelatende øker tempo i takt med at årene går, er det mange av oss som får et økende behov for en motvekt. Tilbaketrekning til roligere omgivelser.
Ved mine første møter med birøkt var det dette som fascinerte og berørte meg mest: Opplevelsen av fullstendig nærhet til naturen.
Jeg likte følelsen av å «skrelle» toppen av bikuben lag for lag, for så å observere biene og deres velformede samfunn. Alltid lytte til dem, tilpasse seg deres tempo og gjøre enhver bevegelse på deres premisser. Lære seg å tenke som dem, være en av dem.
Glemme sin egen person og alt det innebærer. Ha fullstendig fokus på å gi de små vesenene mest mulig optimale forutsetninger for å gjøre jobben sin. Er man stresset rundt biene, lar de deg merke det. På mange måter blir man tvunget til lavere puls.
Å være i samspill med omgivelsene på denne måten var en helt ny og annerledes opplevelse for meg. Den organiske måten å jobbe på føltes som et rom uten tid og sted.
Summende hager
Å bli birøkter er noe jeg anbefaler alle. Menneskene og biene trenger hverandre. I en verden som blir stadig vanskeligere sammen med menneskene, finnes det heldigvis flere enkle måter å hjelpe biene på. Små grep som bidrar til å gi biene større leveområder:
La de ville vekstene vokse, plant bievennlige planter, lag insektsboliger.
Noe av det beste vi kan gjøre for biene er å la hagene våre eller deler av dem gro, med løvetann, kløver og alt såkalt «ugress» det innebærer. Og la biene summe fritt.
Er du nysgjerrig på bier eller lurer du kanskje på hva man egentlig gjør når man røkter? Torshov Birøkterlag inviterer stadig til «åpen birøkt» hvor man som publikum får være med å ta en nærmere titt på biene. Følg dem på Facebook.
***
Maria Huseby er ny, fast bidragsyter til Green House. Hun driver instagram-kontoen @hvaerdetteenkli hvor hun deler bilder i lyset av interessene for interiør, kultur, estetikk og bærekraft. Les gjesteinnlegget om hennes inspirerende gjenbrukshjem her!
