La dolce vita i Dolceacqua

Og i morgen skal vi på vår første middagsdate siden vi kom. Feriyeah, asså!

I dag tok vi en tur over grensen til Italia. Målet var middelalderbyen Dolceacqua, som vi har besøkt en gang tidligere. Men den dagen regnet det og jeg var høygravid med lillebror, så i dag – med to gutter som går selv, skyfri himmel og 26 grader– var en ganske annen opplevelse.

Dolceacqua betyr «søtt vann», og det er i hvert fall ingen tvil om at vi lever det søte liv her. Vi gikk de pittoreske trappegatene helt opp og besteg den majestetiske borgruinen som troner på toppen. Vill utsikt over knallgrønne åser og den brede elven som nesten var tørket inn.

Dolceacqua består av kun en håndfull gater og gamlebyen med den spesielle, buede broen som speiler seg i det mosegrønne vannet.

På Piazza Garibaldi, med utsikt over borgen og gamlebyen, fant vi den fine restauranten Casa E Bottega som serverer regionale, hjemmelagede spesialiteter. Det vil si, mamma og kjæresten har vært der mange ganger før, så det var langt fra tilfeldig.

Lokalt i Liguria

De anbefalte den vegetariske treretteren, som mer enn innfridde. Første rett var en slags lun, lysegrønn terte med lokale grønnsaker og urter, dekket av parmesan-fondue. Noe av det beste jeg har smakt på lenge!

Deretter fulgte en deilig ravioli med olje og urter, enkelt men perfekt – akkurat slik bare italienerne får det til. Gutta jomset i seg pastaspesialiteten trofie med pesto.

Kronen på verket (eller rosinen i pølsa, om du vil), var hjemmelaget ricotta-is med honning og bær.

Vi satt ute, under lerretstak med en spesiell vifte som slynget ut kjølig damp(!), men det var veldig hyggelig inne også. Foruten restaurant er Casa E Bottega også en liten butikk, som selger alt fra kortreist olivenolje til industrielle interiørobjekter.

Hårfint balanserende mellom øko-rustikt og hipt. Ikke akkurat typen sted du forventer å finne i en middelalderby med 2000 innbyggere…

Etter maten gikk vi en tur langs elven og kom over en slags gammel tuftepark i tre, kranset av bambus, eukalyptus og store fikentrær.

Kjøreturen hjem tok snaue tre kvarter fra Menton og er for det meste like billedskjønn. En miks av åser med vindruer og epletrær, italienske småbyer med klesvask hengende fra åpne vinduer og det blendende blå Middelhavet.

Det eneste som ga en emmen bismak i munnen, var gruppene av afrikanske menn som hadde blitt avvist av grensevakter med maskingevær og tyrolerhatter. Tvunget til å snu i døra og gå på måfå i varmen, feil vei.

En viktig påminnelse om hvor usannsynlig heldige vi er, som kan svippe over grensen for en grønn lunsj når vi lyster.