Etter to år med pandemi, nedstengninger og klimaendringer ute av kontroll, var en brutal krig i Europa det siste verden trengte.
La meg omformulere: Dette er ikke en krig, men overivrig forsøk på folkemord. Et umenneskelig og uprovosert angrep mot Ukraina og alt landet og folket står for. Bildene og vitnebeskrivelsene fra Mariupol, Butsja og de andre ukrainske byene vi plutselig kan navnene på, gir selv hardhauser verden over klump i magen.
Selv om kulden målrettede drap på sivile innebærer er ufattelig, er historiefortellingen nesten enda villere. At verdens største land i 2022 kan pøse ut bilder av pastellfarger og kattunger i sosiale medier, kneble alle uavhengige medier og late som om ingenting av dette skjer – til de nesten tror det selv.
Bruke enorme ressurser på å konstruere falske nyheter om at de leverer nødhjelp til byene de bomber til grus, når sannheten er at de hindrer den ekte nødhjelpen – fra andre land- i å nå frem? Til og med under navnet War On Fakes!
Å så konsekvent tilbakevise alle bleeding obvious (bokstavelig talt) bevis på krigsforbrytelser, og hevde at ukrainerne selv iscenesetter brutale drap på sine egne for å skylde på Russland?
Det er til å bli gæren av, men ikke like gæren som Russlands sjefdespot.
Skjøre psyker og behovet for terapi
Tallene på døde og skadde er én ting; en annen er traumene, både de individuelle og de nasjonale. De enorme ødeleggelsene – av minnesmerker, kultur, natur. Av fremtidshåp og tillit til menneskeheten.
Unge, russiske soldater som blir sendt rett fra verneplikt til krig, før de returneres til foreldrene i kister. De som overlever, aner ikke hva de slåss for. Tror de at de er med i et dataspill, eller tror de virkelig at de kjemper mot nazister – forkledd som skolebarn, mødre og bestefedre?
Målet med psykologi og terapi er økt selvinnsikt, aksept, et styrket selvbilde. Tenk om Putin kunne gått i terapi istedenfor til krig!
Fått bukt med stormannsgalskapen sin, fordommene og stoltheten. Den totale mangelen på empati, og ikke minst: Machokomplekset! Selve symbolet på giftig maskulinitet.
Det ville spart verden for så utrolig mange liv. Så mye sorg, smerte og bitterhet, som kommer til å forplante seg gjennom generasjoner.
Det er viktig å ikke glemme de andre krisene verden oversvømmes av. Palestinerne som har blitt utsatt for apartheid i 70 år, og nå trakasseres av israelere midt under Ramadan. Båtflyktningene som ingen vil ta ansvar for, og som fortsetter å drukne i Middelhavet. Sultkatastrofene som herjer store deler av Afrika.
Det er som om vi ikke klarer å ta inn mer enn én krise av gangen, og nå er verdens øyne rettet mot Ukraina.
Så nær og så fjern
Så hvordan står det til med oss i kjølvannet av covid, her i det tilsynelatende trygge nord? Er vi ikke egentlig ganske skjøre, nakne, hudløse, om enn privilegerte?
Som om vi har vært innestengt i to år og først nå tør å sette foten utenfor døra og myse mistroisk mot vårsola. Krig så tett på gjør oss frynsete. Mange hamstrer tørrvarer, vann og jodtabletter. Noen går i kjelleren. De fleste av oss knuger våre nærmeste ekstra hardt.
Nå kan liksom alt skje. Krigen er både så nær og så langt unna på én gang. Og aller mest trigger den empatien vår.
Oss og dem
Den nydelige serien «Atlas of the Heart» av Brené Brown bekrefter at følelsene våre er universelle. At vi røres og såres av de samme tingene, uavhengig av kultur, hudfarge, religion.
Vi er kapable til å gjøre så mye godt mot hverandre, og så mye grusomt. Det er henholdsvis fascinerende og skremmende, og begge deler er en del av å være menneske. Men en så gjennomført kaldblodighet kombinert med kynisk historieforfalskning i real time? Det gjør oss desillusjonerte, skyggeredde og motløse.
Vi mennesker er både verdens dummeste og klokeste dyr på én gang. Og det eneste som ødelegger vårt felles livsgrunnlag.
Det eneste positive er at majoriteten av verdens ledere plutselig virker enige i at utviklingen av fornybar energi må fremskyndes, for å gjøre oss mindre avhengig av russisk olje og gass.
Hva kan vi gjøre, bortsett fra å prøve å akseptere at verden er et rart og skummelt sted for tiden? At det kan føles vanskelig og hyklerisk å fortsette som før. Å aldri slutte å protestere, dele, lytte, donere og gjøre det vi kan, selv om det føles som en dråpe i havet. Å være til stede for de vi er glade i og dyrke de fine øyeblikkene. Sette pris på alt vi har, og dele med oss.
Være rause mot oss selv og hverandre. Bidra til å bryte ned fronter fremfor å bygge dem opp. Følge kanaler som gir oss tilbake troen på menneskeheten – som Verdens Beste Nyheter, Good News og The Happy Broadcast.
Velge våre egne kamper og håpe at verdens verste menneske en vakker dag innser at slaget er tapt. Og begynner i terapi.
