GreenHouse har fått en ny lesekrok! Og historien bak denne stolen – eller rettere sagt puten – er så kul at jeg synes den fortjener en hel artikkel. Hør bare:
Tekst: Anja Stang Foto: Anja Ka for EcoGaze og Anja Stang
Bambusstolen kjøpte jeg på FINN for cirka fire år siden; det var et sett med to stoler, sofabord og en sofa. Tidligere stod de inne, men etter flyttingen måtte stolene stå på terrassen. Der satte sol og regn litt preg på dem og jeg hadde ikke noe sted å overvintre dem. Med tungt hjerte måtte jeg selge den ene, men beholdt den fineste.
Isteden solgte jeg en stor regnskogpalme – jeg liker at det er en jungel her inne, men vi som bor her må jo også få plass!
Stolen har fjæring og er supergod å sitte i, men jeg fant ikke puter som passet helt. I hvert fall ikke som var behagelige eller holdt seg på plass. Derfor la jeg ut en annonse i en salgsgruppe på Facebook, og lurte på om noen hadde en tykk nittitallspute som kunne trekkes om, eller sy en på bestilling. Enter min tidligere nabo, Claus!
Det viste seg at han og samboeren Doby, som har lang bakgrunn med å sy klær i eget firma, planla å begynne å sy møbelstoffer og båtkalesjer på oppdrag. Han syntes stolputeprosjektet mitt var en spennende «pilotcase» for det nylanserte firmaet, caegear.com. Claus Alexander Erichsen lager også veldig søte «pennaldyr» i naturskinn (sjekk ut @therealcaegear på Instagram).
En syntetisk dealbreaker
Claus kom på besøk og tok de aktuelle målene, og så begynte jakten på det riktige stoffet. Han var en runde innom de største stoffbutikkene i Oslo og sendte meg bilder, og jeg dro innom Stoff og Stil for å se nærmere på favorittene mine.
En strek i regningen var at 99% av alle møbelstoffene jeg foretrakk, som velur og kordfløyel i alle regnbuens nyanser, bestod av 100% polyester. Say what?
Selgeren som hjalp meg bekreftet at ting går i riktig retning, bare altfor sakte. Og siden jeg ikke vil kjøpe virgin polyester hvis jeg kan slippe, måtte jeg finkjemme butikken for naturlige alternativer. Opprinnelig vurderte vi lin, som dessverre viste seg å være et av de minst slitesterke materialene.
Dét er altså dilemmaet: Jeg vil jo at puten skal vare lenge!
Om den skulle bli så god å sitte i som jeg håpet, ville den måtte tåle slitasje fra både meg og to energiske fyrer.
Ull er gull
Etter finlesing av et utall merkelapper, fant jeg et fint og elegant møbelstoff i 90% ull. Muligens «kjedeligere» enn ferskenfarget, lysegul eller kanelbrun velur, men langt mer tidløst. Og så likte jeg at det virket solid og tungt, og hadde en struktur som minner litt om bjørkebark. Og ikke minst: Passer perfekt til bambusen.
Claus fikk låne stolen mens de sydde puten, så han kunne teste litt underveis i prosessen. Som totalt tok under en uke. Et voilà! I tillegg til en deilig, myk og litt «lubben» pute slik jeg ønsket meg (tenk pappasanputer), med solide knytebånd for å unngå at den sklir ned, hadde Claus sydd en liten pute av stoffrestene. Dessuten hadde han brukt epoxy til å fikse lakkskadene på stolrammen; virkelig et multitalent.
Prikken over i’en: Den lille skinntab’en med logo som stammer fra en gammel skolesekk! Og nevnte jeg at å sitte i stolen nå er som å sitte på en sky?
Shoppestopp og flytting
Nå har jeg bodd i «nye GreenHouse» i seks måneder, og trives fortsatt så godt her. Og så er jeg litt stolt av at jeg ikke har kjøpt noe nytt bortsett fra to hylleplater, en kasserolle og en dørmatte. Delvis fordi jeg hadde shoppestopp i hele 2020 (and counting), men først og fremst fordi jeg ikke trengte noe nytt. Siden jeg nedskalerte fra 200 til 60 kvadrat, har jeg brukt mest tid på å gi bort og selge ting jeg ikke hadde plass til. Og det er mer der det kommer fra…
Innredningen min består av noen ting vi kjøpte nye for rundt fem år siden, da vi først flyttet til Nesodden og oppskalerte, men mest gjenbruk, arvegods og håndlagde gjenstander. Som det håndknyttede berberteppet og det antikke bondebordet jeg har fått av mamma. En kommode som min tippoldemor brukte, malerier bestemor har malt og et teppe hennes mor knyttet for hånd i 1965.
Nyere og eldre historie, familieminner og svære planter i grønn forening, altså!
Det var så gøy å få noe sydd på bestilling og slik kunne fortsette å bruke noe jeg virkelig er glad i, og jeg anbefaler alle å prøve det. Samtidig støtter du lokale aktører, noe som er viktigere enn noensinne i disse tider.
